PhD Tatanya Valland og PhD Marta Bivand Erdal har bidratt til denne artikkelen.

1 april kunne NTB melde at norsk-somaliere ligger klart øverst på oversikten over koronasmittede som er født i utlandet. Sykehus rapporterer om at 30-40 prosent av de covid 19-positive pasientene  har innvandrerbakgrunn. Regjeringen har nå bevilget 6,6 millioner kroner som skal gå til å styrke seks frivillige organisasjoners informasjonsarbeid inn mot innvandrerbefolkningen. Disse midlene ble gitt som respons på kritikk mot myndighetenes kommunikasjon om smitteveier, symptomer og restriksjoner: Loveleen Brenna uttalte i Vårt Land at «det brukes fremmedord, byråkratspråk, og kommunikasjonen når ikke frem. Det blir dessuten henvist til instanser og institusjoner som mange ikke kjenner til». Etter bevilgningen er det blitt stilt spørsmål ved valget av organisasjoner med tanke på deres innflytelse blant annet i norsk-somaliske miljøer.

Hvilke menneskerettslige forpliktelser har staten til å sikre at helseinformasjon om korona gis uten å diskriminere? Hvor langt går disse? Denne kronikken diskuterer hvilke føringer FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 12 og  ØSK-komiteens generelle kommentar nr. 14 om retten til helse (2000) (GK14) legger med hensyn til statens plikt til å sørge for at alle befolkningsgrupper får lik tilgang til  helseinformasjon om pandemier. Den ser på den nære sammenheng mellom retten til helse, retten til helseinformasjon og retten til å ikke bli diskriminert.

Hva er retten til helse og hva slags informasjonsplikt

Retten til helse under ØSK artikkel 12 sier at «Enhver har rett til å ha den høyest oppnåelige helsestandard både i fysisk og psykisk henseende». Retten til helse nedfeller seg også i FNs kvinnediskrimineringskonvensjon, rasediskrimineringskonvensjon, barnekonvensjon og konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Retten til helse skal realiseres uten direkte, indirekte eller strukturell diskriminering.

Staten skal sikre at alle innbyggere, uavhengig av sosial stilling, etnisk tilhørighet eller andre personlige gruppekjennetegn, har fysisk og økonomisk tilgang til institusjoner som kan gi helbredelse, pleie og lindring. For at dette skal kunne realiseres må staten sørge for at alle har samme tilgang på helseinformasjonen. Om retten til helseinformasjon understreker  GK14 avsnitt 43 og 44 (d) at staten har en plikt til å:  

“Provide education and access to information concerning the main health problems in the community, including methods of preventing and controlling them.”

Den enkelte stat skal bruke alle tilgjengelige ressurser for å sikre en høyest oppnåelig helsestandard for alle sine innbyggere. Staten er forpliktet til å respektere, beskytte og oppfylle innbyggernes rett til helse uten diskriminering. Oppfyllelsesplikten innebærer at staten skal ta i bruk et bredt spekter virkemidler for å sikre at rettigheten blir en realitet Det er den siste dimensjonen som er aktuell når det gjelder minoritetsgruppers rett til helsemessig vern og informasjon om  koronasmitte uten direkte, indirekte eller strukturell diskriminering.

Hva ligger i kravet om tilgjengelig, forståelig og adekvat helseinformasjon?

En utfordring i tilknytning til livstruende epidemier som korona er å sikre at minoritetsgrupper, som på grunn av sosiale, økonomiske og kulturelle forhold kan være i en utsatt situasjon, får relevant og tidsriktig informasjon, formidlet slik at den når fram.

Her kommer de generelle menneskerettslige prinsippene om rettighetsrealisering inn. GK14 avsnitt 12 oppstiller et krav om at helsetjenester skal værevære tilgjengelig, forståelig, kvalitetssikret, og adekvat. Hva dette betyr for retten til helseinformasjon er utdypet og klargjort i generell kommentar nr. 22 fra ØSK komiteen om retten til seksuell og reproduktiv helse fra 2016. Et generelt krav vedrørende helseinformasjonens tilgjengelighet, forståelighet og relevans, som framgår av GK 22 avsnitt 19 er at informasjonen må dekke behovet til ulike individer og grupper og ta hensyn til alder, kjønn, språkkunnskap, utdanningsnivå og mulige funksjonshemninger.

Disse kravene må ses i sammenheng med retten til deltakelse i utforming av helse- og informasjonstiltak. GK14 avsnitt 11 utdyper at retten til helse inkluderer helserelatert utdanning og informasjon, samt deltagelse i «all health-related decision-making at the community, national and international levels.»

Hva er innholdet av informasjonsplikten i kontekst av korona

For å oppnå reell likhet må det, slik det framgår av GK 22 avsnitt 19, tas hensyn til sosiale, økonomiske og kulturelle forskjeller. En informasjonsstrategi, som på papiret er lik for alle, vil erfaringsmessig slå ulikt ut for ulike befolkningsgrupper og således kunne utgjøre indirekte diskriminering. Ettersom det i den foreliggende situasjon dreier seg om å nå ut med informasjon som skal hindre spredning av dødelig sykdom til særlig sårbare grupper,  må myndighetene være bevisst behovet for iverksettes informasjonstiltak uten diskriminering. Innenfor det nasjonale handlingsrommet – som må antas å være stort i en krisesituasjon – vil det være opp til nasjonale myndigheter å avgjøre hvilke informasjonstiltak som skal iverksettes. Vi peker her på seks momenter som sentrale for å sikre retten til helse:

For det første er en viktig rammebetingelse at planer om nasjonal helseberedskap og forebyggende virksomhet på forhånd integrerer et mangfoldsperspektiv. Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) har i en årrekke påpekt at den nasjonale beredskapsplanen mot pandemisk influensa ikke tar høyde for mangfold i samfunnet. Organisasjonen etterlyste også under svineinfluensa-pandemien i 2009 «en helhetlig kommunikasjonsstrategi som er forankret i etablerte institusjoner, og som kan brukes på en effektiv måte». Mangfold er fremdeles ikke et innarbeidet premiss i nasjonale beredskapsplaner. De ulike FN komitéene som overvåker Norges menneskerettslige forpliktelser har i en årrekke etterlyst bedre informasjon om ulike innvandrergruppers sosiale og økonomiske rettigheter, både når det gjelder informasjon om helserettigheter og diskriminering av etniske minoriteter i helsevesenet.

For det andre må informasjonsstrategier – for å kunne være effektive – bygge på kunnskap om hva slags informasjonskanaler som er egnet til å nå fram til ulike befolkningsgrupper. Statens plikter må balanseres mot den enkeltes plikt og ansvar for selv å innhente informasjon. Sosiale medier og oversettelsesteknologi har gjort informasjon mer tilgjengelig for den enkelte, samtidig som teknologi gjør det billigere og raskere for staten å nå fram til ulike grupper. Det må imidlertid tas i betraktning at det er mange som ikke har gode digitale ferdigheter og tilgang på nett kan variere.  I vurderingen av aktuelle informasjonskanaler er det også viktig å se på yrkestilhørighet og næringsstruktur. Hvilke kanaler er f.eks. aktuelle når det gjelder yrkesgrupper som taxi-sjåfører, bussjåfører, helsearbeidere, butikkansatte eller renholdsmedarbeidere? Hva slags religiøse eller semi-formelle sosiale samlingssteder benytter ulike minoriteter seg av?

For det tredje er det viktig at  informasjonen oversettes til ulike befolkningsgruppers språk. Språklige integrasjonstiltak, herunder forpliktelse og/eller muligheter til å ta norsk-kurs kan ikke frita myndighetene fra plikten til å gjøre informasjon tilgjengelig på andre språk, for de individer som i liten grad behersker norsk. Blant annet er det jo fritak fra krav om bestått norsk språktest for søkere om norsk statsborgerskap som er over 67 år gamle. Lansering av separate informasjonskampanjer på mange språk er ikke nok. Disse må spres via adekvate digitale så vel som analoge kanaler. Det  innebærer at oppslag med viktig informasjon  i det offentlige rom (på busser, offentlige plasser og i butikker) gjøres tilgjengelig på ulike språk. Slik informasjon er særlig viktig i de bydelene flertallet av innvandrere bor.

For det fjerde er det sentralt at informasjonen som gis er adekvat. Dette innebærer at den må utformes på en måte som tar hensyn til ulike befolkningsgruppers levekår. Størrelsen på bolig er en viktig dimensjon, ettersom for eksempel 38 prosent av norsk-somaliere er trangbodd. Det bør på denne bakgrunn gis tilpasset informasjon og veiledning om hvordan kan man sikre seg mot smittespredning –standardiserte informasjonsopplegg om å holde avstand holder ikke mål i en slik sammenheng. Adekvanskravet innebærer videre at informasjonen må være tidsriktig. Til tross for at informasjon oversatt til ulike språk var tilgjengelig på Folkehelseinsituttets hjemmesider mandag 16. mars, er det mye som tyder på at arbeidet med å nå innvandrergrupper i Oslo kommune var langt fra systematisk og målrettet nok den første tiden etter at de generelle tiltakene ble iverksatt torsdag 12. mars.

For det femte bør informasjon om hvordan man beskytter seg mot smitte formidles på en forståelig måte og respektfull måte. Dersom man oversetter et informasjonsskriv som bruker institusjonsnavn, tungt språk og tar utgangspunkt i en bestemt kontekst, vil denne oversettelsen kommunisere dårlig, og for mange ikke være forståelig. Det kan  også være behov for å foreta en «kulturell» oversettelse av tiltak for å forhindre smittespredning, med eksempler som oppleves forståelige og relevante.   Videre kan det være en utfordring at enkelte forstår sykdom og død som skjebnebestemt, eller som straff for brudd på sosiale, religiøse eller kulturelle normer, der samarbeid med aktører på tros-og livssynsfeltet om kommunikasjon kan være en hjelp.

For det sjette bør informasjonens innhold og form utformes i samarbeid med de berørte gruppene. Kampanjer som bygge på enveis-kommunikasjon treffer sjelden der hvor skoen trykker.  Aktiv smitteoppsporing, og lokale ressurser med språkkompetanse og nettverk, eksempelvis aktivitets- og servicetilbud som Flerkulturelt seniorsenter, Bydelsmødrene, Caritas Norge og LINK-kontoret er eksempler på dialogbaserte ressursbaser. Flere av de nevnte tilbudene befinner seg i Oslo indre øst og har flerspråklige ansatte. De har godt nedslag blant aktuelle målgrupper.