I løpet av tre hektiske dager ble regjeringens forslag til en midlertidig koronalov svært mye bedre. Samtidig er det knapt til å unngå at en så hurtig lovgivningsprosess, med så omfattende endringer i Stortinget av regjeringens forslag, etterlater ubesvarte spørsmål. Ett av disse gjelder forholdet mellom koronaloven og Norges folkerettslige forpliktelser.
Regjerings forslag var temmelig entydig på dette punkt: Koronaloven ville gi regjeringen fullmakt til å vedta forskrifter i strid med Norges folkerettslige forpliktelser, se Prop. 56 L (2019–2020), punkt 4.1:
«Loven inneholder ingen alminnelig bestemmelse om forholdet til folkeretten. Myndighetene vil strekke seg så langt som mulig for å unngå å komme i en situasjon hvor det oppstår konflikt med andre folkerettslige forpliktelser. Det alminnelige presumsjonsprinsippet, som går ut på at norsk rett så langt som mulig skal tolkes i samsvar med folkeretten, innebærer at uklarheter om forholdet mellom en forskriftsbestemmelse og en folkerettslig forpliktelse normalt vil løses i favør av den folkerettslige forpliktelsen. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det i akutte tilfeller kan bli nødvendig å gi forskrifter som på visse punkter avviker fra det som følger av Norges folkerettslige forpliktelser. Dersom det på et punkt skulle oppstå en klar konflikt mellom en forskrift vedtatt av Kongen og den folkerettslige forpliktelsen, vil forskriften gå foran.»
I den helt usedvanlig effektive «høringsrunden» var det, av høyst forståelige årsaker, primært de statsrettslige sidene ved forslaget som stod i sentrum. En av de inviterte ekspertene, professor Terje Einarsen fra Universitetet i Bergen, fanget imidlertid opp spørsmålet om koronalovens forhold til folkeretten, se punkt 2.3 i hans betenkning. Han løftet frem rettighetene til flyktninger og asylsøkere etter FNs flyktningkonvensjon og rettigheter til funksjonshemmede etter ulike konvensjoner som eksempler på rettigheter som ikke fullt ut dekkes av Grunnloven eller menneskerettsloven, og uttalte at innretningen av lovutkastet kunne åpne for brudd på den beskyttelse som folkeretten gir disse utsatte gruppene.
Av Innst. 204 L (2019–2020) fremgår det ikke om det var Einarsens kritikk som fikk Stortingets særskilte «koronakomité» til å endre lovforslaget på dette punkt, men resultatet ble i alle tilfelle følgende ordlyd i koronaloven § 2 andre ledd:
«Innskrenking av rettigheter kan bare gjøres så langt det er forenlig med Grunnloven, menneskerettsloven og Norges folkerettslige forpliktelser.» (min utheving)
Ordlyden er isolert sett entydig: Koronaloven gir ikke regjeringen kompetanse til å vedta forskrifter som innskrenker rettigheter som er folkerettslig fundert.
Merknadene til endringen etterlater imidlertid tvil om rekkevidden av denne skranken:
«Det er også tatt inn en tilføyelse i § 2 andre ledd om at innskrenkningen av rettigheter må være forenlig med Norges folkerettslige forpliktelser. Der forskrifter hjemlet i koronaloven kan bryte med Norges folkerettslige forpliktelser, forventer komiteen at regjeringen tar saken opp med Den utvidede utenriks- og forsvarskomité (DUUFK). Komiteen mener at det helt unntaksvis vil kunne åpnes for å fravike gjeldende EØS-rett når hastevedtak er nødvendig i den pågående krisesituasjonen.»
Uttalelsene, både med hensyn til Norges folkerettslige forpliktelser generelt og EØS-retten spesielt, tyder på Stortinget likevel har ment å gi regjeringen kompetanse til å sette til side folkerettslige forpliktelser, om enn bare «unntaksvis» og etter å ha tatt saken opp med Stortingets utvidete utenriks- og forsvarskomité.
I den etterfølgende debatten i plenum, var saksordfører Jonas Gahr Støre (Ap) den eneste som kommenterte dette:
«Loven gjør det ettertrykkelig klart at den skal praktiseres i overensstemmelse med Grunnloven og menneskerettighetsloven og som en klar hovedregel også Norges folkerettslige forpliktelser.» (min utheving)
Det følger motsetningsvis av denne uttalelsen av Stortinget mener at regjeringen unntaksvis må kunne fravike Norges folkerettslige forpliktelser, men altså uten at dette gjenspeiles i lovteksten.
Behovet for en klargjøring på dette punkt blir betydelig om man tar inn over seg at alle Norges EØS-forpliktelser må klassifiseres som folkerettslige, slik at lovteksten som nå er vedtatt strengt tatt unntar alle lover og forskrifter som gjennomfører EØS-rett fra regjeringens krisefullmakt.
Når man leser regjeringens begrunnelse for behovet for en koronalov som kan sette folkerettslige forpliktelser til side, er det faktisk bare problemene knyttet til tregheten i EØS-avtalens lovgivningsprosedyrer som nevnes, jf. proposisjonens punkt 4.2:
«Selv om EØS-retten gir stor fleksibilitet ved en slik alvorlig situasjon som vi nå står overfor, kan det ikke utelukkes at det kan være nødvendig å avvike fra EØS-avtalen i spesielle tilfeller. Et mulig eksempel kan være at det i EU innføres nødvendige hastetiltak mot konsekvenser av pandemien, og som kan være i strid med gjeldende EØS-rett. Det kan imidlertid ta noe tid før slike hastetiltak blir innlemmet i EØS-avtalen, på grunn av den særlige lovgivningsprosedyren som gjelder her. Det kan i enkelte tilfeller være nødvendig av hensyn til den alvorlige situasjonen å innføre EØS-relevante hastetiltak som ikke samsvarer med gjeldende EØS-rett, i Norge svært raskt, før de formelt er innlemmet i EØS-avtalen.»
Merknadene fra stortingskomiteen etterlater tvil om komiteen har tatt inn over seg at det er temmelig stor forskjell på de folkerettslige forpliktelsene overfor utsatte grupper som professor Einarsen fortjenestefullt tar opp i sin betenkning, og de EØS-rettslige utfordringene som regjeringen ser ut til å være bekymret for. Noe behov for å kalle inn Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité for å diskutere foregrepet gjennomføring av ny EU-regulering som det kanskje vil ta noe tid å få innlemmet i EØS-avtalen, er det ikke lett å få øye på. Dersom regjeringen derimot skulle anse det påkrevd å fravike folkerettslige-/EØS-rettslige forpliktelser i andre typetilfeller, bør utgangspunktet være at spørsmålet behandles av lovgiverne på Stortinget på ordinært vis. Ordlyden i koronaloven tilsier at gyldigheten av en «koronaforskrift» som strider mot Norges folkerettslige forpliktelser, i beste fall er svært usikker.
