Ved Frostating lagmannsretts dom 12. desember 2025 reduserte lagmannsretten under dissens 4-3 den straffen tingretten hadde idømt Frostalegen fra fengsel i 21 til fengsel i 16 år. Dommen gjelder bl.a. 38 voldtekter ved innføring av gjenstand i skjede eller endetarm, som fram til 1. juli 2025 etter straffeloven § 292 hadde en minstestraff på fengsel i tre år og en lengstestraff på fengsel i 15 år for hver enkelt handling. De aktuelle handlingene er rettslig sett likestilt med samleie. Dette har vært lovens ordning siden 1992, og fremgår fortsatt av § 300 bokstav c.
Lagmannsretten begrunnet reduksjonen med at resultatet følger av straffeloven § 3 første ledd andre punktum som fastsetter at en lovendring etter gjerningstidspunktet skal anvendes dersom den skyldes «et endret syn på hvilke handlinger som bør straffes, eller på bruken av strafferettslige reaksjoner». Spørsmålet er om opphevelsen av § 292 med den konsekvens at de aktuelle handlingene nå omfattes av § 291, med en lengstestraff på fengsel i 10 år og uten noen minstestraff, skal anvendes. I så fall er lengstestraffen for samtlige handlinger fengsel i 16 år når § 291 sammenholdes med § 79 bokstav a. Denne regelen gjelder også for lovendringer som har skjedd etter den påankete dommen, men før anken er avgjort.
To grunner
Som det fremgår av overskriften, bør denne dommen ankes til Høyesterett av to grunner som har en indre sammenheng: Min hovedinnvending er at lagmannsretten har tatt et ufullstendig utgangspunkt ved vurderingen av hva som følger av kriteriet «bruken av strafferettslige reaksjoner». Drøftelsen er konsentrert om hva som kan utledes av at minstestraffen er fjernet, og at lengstestraffen for den enkelte handling nå er fengsel i 10 år. Dette er for så vidt relevante momenter, men det overordnete spørsmålet er om lovendringen gir «et gunstigere resultat for siktede», jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 398 andre spalte. Dette spørsmålet skal «vurderes konkret». Og i NOU 1992: 23, hvor det aktuelle kriteriet ble foreslått av Straffelovkommisjonen, uttales det på s. 36 første spalte uttales: «Hvilket resultat som er mildest, må, som i dag, avgjøres konkret i forhold til den enkelte siktede (se Rt. 1982 s. 1665 og Rt. 1983 s. 1357). Dette er nå presisert i lovutkastet. Ved tvil kan retten spørre siktede, men den er ikke bundet av siktedes syn.» Det skal m.a.o. foretas en konkret vurdering av om lovendringen tilsier en mildere straff for den aktuelle handlingen og for denne konkrete siktede. Denne vurderingen har ikke lagmannsretten foretatt.
Skal man spekulere i årsaken til lagmannsrettens for snevre rettslige tilnærming, tror jeg den har sammenheng med at også påtalemyndigheten mente at lengstestraffen var fengsel i 16 år. Dermed har man i prosedyren ikke fått poengtert noen uttømmende gjennomgang av relevante rettskilder. Illustrerende er at lagmannsretten overhodet ikke har berørt den omfattende høyesterettspraksis som det er vist til i Matningsdal: Straffeloven punkt 2.2 (Juridika), og som bygger på samme rettslige utgangspunkt som har kommet til uttrykk i proposisjonen. Der er det også vist til Ot.prp. nr. 90 (2003-2004).
Følgefeil
Som en følgefeil har lagmannsrettens flertall ikke foretatt en nærmere vurdering av om lovendringen tilsier at straffen for disse konkrete voldtektene skal straffes mildere enn tidligere. I denne sammenheng viser jeg til at i Prop. 132 L (2024-2025) s. 70 andre spalte understrekes det at «formålet med de reduksjonene som departementet foreslår, ikke er å endre det generelle straffenivået, men å gjøre strafferammene mer realistiske» (uthevet her). Spørsmålet er altså om lovendringen skyldes et endret syn på straffenivået for handlinger hvor tingretten har lagt til grunn at legen har «utnyttet sin stilling som lege og systematisk utsatt kvinnelige pasienter for seksuelle overgrep», og som tingretten har beskrevet som et «særdeles grovt tillitsbrudd». Ved straffutmålingen fremhever dessuten lagmannsretten at selv om undersøkelsene var «åpenbart smertefulle, har dette i en rekke tilfeller likevel ikke fått tiltalte til å stoppe, men har fortsatt sine undersøkelser».
Etter straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum skal Høyesteretts ankeutvalg bare samtykke i ankebehandling dersom «anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett». Selv om rettstilstanden for praktiseringen av § 3 for så vidt er klar, viser denne dommen at det på ny er nødvendig at Høyesterett fastslår at vurderingen etter § 3 skal ta utgangspunkt i en konkret og ikke en generell vurdering.
Riksadvokaten
Når det så gjelder vurderingen av straffenivået for de aktuelle voldtektene, er det viktig at Høyesterett behandler flere saker av ulik grovhetsgrad, ikke bare «sovevoldtektene», for å markere lovendringens praktiske betydning. I denne sammenheng minnes jeg Høyesteretts praksis den første tiden etter at de nye bestemmelsene om forvaring trådte i kraft i 2002. Da ble nesten alle anker over dommer på forvaring henvist til behandling i Høyesterett for å klargjøre praksis.
Da statsadvokatene i Trøndelag tydeligvis mener at lengstestraffen er fengsel i 16 år, er det ikke nærliggende å tro at dette embetet vil anke dommen. Med hjemmel i straffeprosessloven § 75 kan og bør imidlertid riksadvokaten før utløpet av ankefristen anke den.
