Hva om partneren din ikke lot deg gå ut, ikke lot deg møte venner, overvåket hvem du ringte, kontrollerte hele livet ditt. Hva slags livskvalitet hadde du hatt da?

Altfor mange kvinner lever i voldelige forhold i Norge, og hjelpen de får er for dårlig. For noen av dem er veien ut ekstra vanskelig. De har oppholdstillatelse gjennom partneren som utøver vold. Bryter de med ham, risikerer de å bli sendt ut av landet. Kanskje tilbake til et hjemland der det å være en skilt kvinne ikke alltid er like enkelt.

En lov som skulle beskytte

Utlendingsloven har en egen bestemmelse – «mishandlingsbestemmelsen» – som skal gi utenlandske kvinner i voldelige forhold mulighet til å søke UDI om selvstendig oppholdstillatelse før normal tid som er 3/5 år. Hensikten er å sikre at ingen skal presses til å bli værende i årevis hos en voldelig partner i frykt for å bli kastet ut av Norge.

Dersom det er grunn til å anta at kvinnen har vært utsatt for partnervold av en viss alvorlighetsgrad, at volden har ført til dårlig livskvalitet og at hun har brutt med partneren, skal søknaden innvilges. Det skal holde at forklaringen er troverdig. Bevis utover enhver rimelig tvil, slik som i straffesaker, kreves ikke.

Ubehagelig lesning

I rapporten «Mellom vold og opphold» har vi i Likestillings- og diskrimineringsombudet sett nærmere på hvordan mishandlingsbestemmelsen virker i praksis. Vi har gjennomgått enkeltsaker der UDI har gitt kvinnene avslag fordi de mener volden ikke er alvorlig nok. Mange av avslagene er ubehagelig lesning.

For eksempel:

Kvinnen forklarer at hun har vært utsatt for fysisk, psykisk, økonomisk og materiell vold. Blant annet har ektefellen ved to anledninger tatt kvelertak rundt halsen hennes, og holdt henne fast for at hun skulle se ham i øynene. I tillegg forklarer hun at hun vet at han har gjort det samme med en tidligere kjæreste, og at denne kjæresten måtte operere nakken i etterkant av kvelertaket. ​

Det står ikke på troverdighet, men kvinnen får avslag på sin søknad fordi UDI ikke anser volden som alvorlig nok. Forstå det den som kan.

Flere kvinner som har blitt utsatt for slag eller kvelertak, har fått avslag. Andre forteller om psykisk mishandling: Kontroll, isolasjon, og trusler om at de blir sendt tilbake til hjemlandet uten rettigheter.

Vi er også bekymret for at seksuell vold ikke tas alvorlig nok. Som i dette tilfellet:

Kvinnen forteller at ektefellen over lengre tid har tvunget henne til å ha samleie med ham hver dag eller annenhver dag. Hun forklarer at han kom inn på rommet etter at hun hadde sovnet og krevde samleie. Hun flyttet inn i en bod, og da ble det mindre press. Når hun ikke ville ha samleie, tvang han henne til å drikke alkohol for at hun skulle bli mer medgjørlig. Hun mente at enkelte seksuelle posisjoner kunne være farlige.

Slik skal ingen måtte leve. Gjemme seg i en bod. Dette er en rettsstat. Vedtak skal være forståelige. Ikke et lotteri.

Rigide krav møter virkelige liv

Det er som om systemet glemmer at bak hvert vedtak finnes et menneske. Lov og praksis er ikke tilstrekkelig tilpasset kvinnene som skal beskyttes. La oss se på det virkelighetsfjerne kravet om at kvinnen må ha brutt med partneren før hun søker:

Skal hun tørre å flytte fra partneren, uten visshet om at hun får søknaden innvilget? Hva skjer hvis søknaden avslås? Og hva skjer med eventuelle felles barn?

Kvinnene havner i et umulig dilemma: Forlate mannen og kanskje miste alt, eller bli i forholdet og risikere mer vold.

Når slag og kvelertak ikke er nok

I streben etter å innfri såkalte innvandringsregulerende hensyn, viser rapporten at Norge risikerer å bryte både egne lover og internasjonale forpliktelser. Det å forhindre vold i nære relasjoner er nemlig blant samfunnets kjerneoppgaver.

Hva slags rettssikkerhet har du om kvelertak eller seksuelle overgrep ikke er nok? Eller at hjemmet føles som et fengsel du ikke får forlate? Når det å beskytte deg og barna dine kan føre til at du mister oppholdstillatelsen? Myndighetene må tilby disse kvinnene en redningsplanke, ikke en catch 22.

Vi kan bedre

Hvis Norge mener alvor med å beskytte mennesker mot vold i nære relasjoner, må vi:

  • Endre lovteksten: Mishandlingsbestemmelsen må tydeliggjøres, slik at mishandlingsbegrepet ikke mistolkes.
  • Endre praksis: Terskelen for hva som anses som mishandling er i flere av vedtakene vi har sett på, for høy, sett opp mot menneskerettslige krav og lovgivers intensjon. Særlig gjelder dette søkere som har opplevd seksuell vold, ulike former for kontroll, isolasjon og økonomisk vold og søkere som har opplevd ett eller få tilfeller av fysisk vold i kombinasjon med andre voldsformer.
  • Sikre rettshjelp og informasjon: Kvinner må få vite hvilke rettigheter de har – og få hjelp til å bruke dem.
  • Styrke samarbeidet: Politi, helsevesen, utlendingsmyndigheter og krisesentre må jobbe tettere sammen for å gi trygghet og støtte fra første stund.

Et oppgjør vi må ta

I forbindelse med vårt arbeid med rapporten «Mellom vold og opphold» har UDI sagt at de har gjort og vil gjøre enkelte endringer i sin praksis. Vi kommer til å følge opp at det skjer reelle endringer.

Det kan ikke være slik at lovene som skal beskytte, i realiteten virker som en hengemyr for kvinner i voldelige forhold. Da har systemet snudd ryggen til dem som trenger det mest.