Torsdag i forrige uke nektet Oslo tingrett å forlenge interneringen av en mann som er utvist fra Norge. Det spesielle med saken, er begrunnelsen. Tidligere la domstolene ofte til grunn at en person som er utvist kan interneres på unndragelsesfare inntil vedkommende reiser frivillig eller blir sendt ut med makt. Det har vært sikker rett at det i saker om internering ikke skal skje noen prejudisiell prøving av om det foreligger et gyldig vedtak om utsendelse.
Nå ser dette ut til å være i endring.
Bakgrunnen er en dom EU-domstolen avsa i september, knyttet til det såkalte returdirektivet. I avgjørelsen la EU-domstolen til grunn at domstolene ved internering plikter å vurdere om utvisningen kan stride med grunnleggende menneskerettigheter, uansett om dette allerede er vurdert i forbindelse med utvisningsvedtaket.
– Ikke fremlagt motbevis
De siste månedene har Høyesterett fulgt opp dette i to avgjørelser fra ankeutvalget. Den første kom i november, og den andre falt nå på nyåret.
Som følge av dette besluttet Oslo tingrett sist uke å løslate en mann, en palestiner, som anførte at han risikerte forfølgelse dersom han ble returnert til Israel. Mannen hadde da allerede fått midlertidig forføyning mot å bli sendt ut av landet. Tingretten skriver:
«Bevisbyrden er i et slikt tilfelle overført til Staten, som så langt ikke har fremlagt motbevis.»
Mannen skulle egentlig vært sendt ut like før jul, og var av den grunn blitt internert noen uker i forveien. Utsendingen ble utsatt, og nå er han altså løslatt.
– Må vurderes
– Er det slik at domstolene nå prejudisielt må ta stilling til utlendingens risiko ved retur, før internering, mens de før kun la returvedtaket til grunn uprøvd? Og at dette vil kreve mer omfattende behandling av interneringssaker?
– Det stemmer. Det vil nok ikke være tilfelle i flertallet av sakene, men det må jo vurderes, sier advokat André Møkkelgjerd fra Sulland, som representerte utlendingen i spørsmålet om internering, sammen med advokat Anela Ferati.
Han mener det også får betydning ved vurdering av utlendingens rett til familieliv etter EMK artikkel 8.
– Dette har ikke kommet på spissen i disse to sakene, men EU-domstolen nevner også blant annet retten til familieliv, som noe som kan oppstå som et tilsvarende prejudisielt spørsmål. At dette nå blir relevant, forutsetter at partene må sette seg inn i utlendingssaken, sier Møkkelgjerd.
Han tror dette vil tvinge tingrettene til å sette av mer tid til disse sakene – som det er mange av.
– Unntaksvis
Leder for juridisk seksjon i politiets utlendingsenhet, Jon Andreas Johansen mener domstolenes avgjørelser innebærer en presisering av gjeldende rett, men avviser at dette innebærer en fullstendig ny ordning for håndtering av internering og gjennomføring av rettsmøter i den forbindelse.
– Det er fortsatt slik at det eksisterende skillet mellom hva som domstolene skal vurdere når de tar stilling til internering og hva vedtaksmyndigheten skal vurdere i utlendingssakene, ligger fast. Det samme gjelder for kompetansefordelingen ved de ulike formene for avgjørelser. Domstolene skal, når de vurderer internering, vurdere om vilkårene for dette er til stede. Dette inkluderer en vurdering om at det er rimelige utsikter til at en utsendelse kan finne sted. I dette må det vurderes om prinsippet om non-refoulement kan være til hinder for retur. Hvor inngående domstolen skal prøve dette prinsippet, vil bero på en konkret vurdering. Slik vi vurderer det, vil det rent unntaksvis – og bare når det foreligger vektige grunner – være nødvendig med noen inngående bevisførsel om prinsippet om non-refoulement i rettsmøtene hvor internering skal besluttes, sier Johansen.
