Saken Høyesterett avgjorde sist uke har utspring i en tvist som har pågått helt siden 2017. Partene er et dansk selskap, IdHair, som lager blant annet hårvoksprodukter, og et norsk selskap, Frends, som distribuerer frisørartikler til frisører. De to selskapene hadde en samarbeidsavtale fra 2014, men våren 2017 kom det til konflikt.

Danskene mente det norske selskapet hadde produsert deres varemerkebeskyttede produkter på egen hånd, og forberedte søksmål. Det sentrale for spørsmålet Høyesterett har avgjort, er at samarbeidsavtalen mellom de to selskapene inneholdt en klausul om voldgift som tvisteløsningsmekanisme.

Annonse

Advokat/advokatfullmektig

Bevissikring

Umiddelbart etter at konflikten var et faktum, begjærte danskene bevissikring av eposter i det norske selskapet. Her var spørsmålet om voldgift et sentralt tema, men norske domstoler kom til at saken ikke skulle avgjøres ved voldgift.

marianne klausen.jpg
Marianne Klausen, Føyen.

I fjor sommer ble det så tatt ut stevning i hovedsøksmålet. Det er denne saken som nå verserer, og her kommer fallgruben som har rammet det norske selskapet: Da stevningen fra danskene innkom til forliksrådet, svarte det norske selskapet med å avvise kravet, men uten samtidig å påberope seg voldgiftsklausulen.

Riktig nok hadde dette vært et stort tema i den forutgående bevissikringstvisten, og det ble også tatt opp da saken kom til tingretten. Men akkurat da stevningen kom til forliksrådet, ble voldgift ikke nevnt.

Gikk tapt

Dermed gikk hele adgangen til å påberope voldgift tapt, konkluderte Høyesterett enstemmig sist uke. Poenget er at voldgiftsloven § 7 lyder:

«Domstolene skal avvise søksmål om rettsforhold som hører under voldgift dersom en part begjærer avvisning senest samtidig med at parten går inn på sakens realitet.»

I tilsvaret til forliksrådet hadde det norske selskapet svart at de bestred danskenes krav, men at det ikke var «grunnlag for å gå nærmere inn på anførslene til IdHair, utover å påpeke at Frends verken er enig i den faktiske fremstillingen eller den juridiske fremstillingen av saken i forliksklagen».

Høyesterett mener, i likhet med lagmannsretten, at denne setningen er nok til å oppfylle vilkåret om at parten har gått «inn på sakens realitet» i voldgiftslovens forstand. Og siden det ikke samtidig ble begjært voldgift, er hele kravet om voldgift tapt.

Det norske selskapet, som nå har byttet navn til ByWe, anførte at denne tolkningen skaper en prosessuell «felle». Det er Høyesterett ikke enig i, og førstvoterende Magni Elsheim skriver:

«Eg kan heller ikkje sjå at ei slik forståing av skilsdomslova (voldgiftsloven red. anm.) § 7 vil utgjera ei felle, slik ByWe gjer gjeldande. Det verkar heller ikkje særleg urimeleg at klagemotparten ved innlevering av tilsvaret må ta stilling til om han ønskjer å få saka handsama ved skilsdom og ikkje kan koma unna å ta stilling til det ved å la vera å grunngje standpunktet sitt til det materielle kravet.»

Annonse

Førsteamanuensis i rettsvitenskap

Prosessdrivende

Det hører med til historien at det ikke er gitt at det norske selskapet ville fått saken behandlet ved voldgift, selv om det hadde fått medhold i Høyesterett. Danskene bestrider nemlig at denne tvistens tema, brudd på markedsføringsloven, var omfattet av voldgiftsklausulen. Men det blir det altså nå uansett ikke anledning til å tviste om. Det vil potensielt være prosessdrivende for andre saker, mener det norske selskapets prosessfullmektig, Marianne Klausen fra Føyen.

– Etter Høyesteretts kjennelse må det nå legges til grunn at dersom en part bringer en sak inn for forliksrådet, må motparten eksplisitt fremme en voldgiftsinnsigelse når det inngis tilsvar i saken. Dette gjelder uansett om det er åpenbart at saken ikke skal behandles av forliksrådet. Ellers vil innsigelsen være prekludert, sier Klausen.

– Bør få tenke taktisk

Hun anførte blant annet at det vil være fordyrende om man skal ta opp dette allerede i en forlikssak som åpenbart ikke skal behandle spørsmålet.

– Dessuten kan det være taktiske grunner for at en part velger å initiere en sak for forliksrådet selv om forliksrådet ikke har kompetanse til å behandle den. Motparten burde da også kunne stå fritt til å tenke taktisk. Vårt syn for Høyesterett var at forliksrådet ikke skal bli brukt som en kanal for å gjøre seg kjent med motpartens standpunkt når forliksrådet uansett ikke skal behandle saken. Voldgift kontra de ordinære domstolene er basert på strategiske vurderinger. Det må derfor være den rett som skal ta stilling til saken som må bli kjent med at det foreligger en voldgiftsinnsigelse, ikke forliksrådet som uansett aldri hadde materiell kompetanse til å behandle tvisten og selv innstilte saken fordi den ikke var egnet for behandling der, sier Klausen.

Nils Christian Langtvedt.jpg
Nils Christian Langtvedt, Hjort.

Høyesterett var altså ikke enig i dette, til glede for danskene, som nå vil få sitt søksmål behandlet i en ordinær norsk rettsprosess.

IdHair mente på sin side at det nettopp er prosessdrivende om man unnlater å påberope voldgiftsinnsigelsen for forliksrådet, og først gjør det når motparten har sendt stevning til ordinær domstol. Men hvorfor ønsker ikke danskene saken avgjort ved voldgift?

– Det korte svaret er at saken gjelder brudd på markedsføringsloven, som ikke er omfattet av voldgiftsklausulen. Dernest har IdHair også påpekt at voldgiftsinnsigelsen uansett var fremsatt for sent, som var det spørsmålet HR tok stilling til, sier Nils Christian Langtvedt fra Hjort, som representert danskene i lagmannsretten. For Høyesterett har saken vært prosedert av Alex Borch.

Høyesteretts kjennelse finner du her.