Til tross for Russlands invasjon av Ukraina, som har rystet verdenssamfunnet og ført til endrede geopolitiske forhold og økt militær spenning til havs, så går vi nå mot en rettslig bindende avtale om biologisk mangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon. FN-forhandlingene som ble gjenopptatt denne uken vil forhåpentligvis lede til en ny global avtale som styrker og videreutvikler havrettskonvensjonen fra 1982.
FNs havrettskonvensjon er havets grunnlov og regulerer all aktivitet til havs. Kyststatene har suverenitet og suverene rettigheter i havområdene nærmest land. Havområdene utenfor nasjonal jurisdiksjon utgjør mer enn to tredjedeler av jordas havområder. Her gjelder prinsippet om havets frihet. Det betyr at ingen stat kan gjøre krav på områder eller utøve jurisdiksjon her, og alle stater har frihet når det kommer til skipsfart, overflyvning, legging av kabler og fiske. Havets frihet er ikke uten grenser.
Statene er samtidig underlagt plikter og begrensninger, blant annet gjennom havrettens plikter til å bevare det marine miljøet og det biologiske mangfoldet og andre forpliktelser knyttet til bærekraftig bruk av marine ressurser, spesielt gjennom regulering av fiske.
Økende erkjennelse
Bevaring av det biologiske mangfoldet er kjernen i livsgrunnlaget vårt og avgjørende for en bærekraftig utvikling av havene. Havretten bidrar med rettsavklaring, stabilitet og fredelig samarbeid mellom landene. Men den internasjonale retten har ikke klart å stanse tapet av naturmangfoldet i havet. Med raske og uforutsigbare klimaendringer, økt og ny bruk av havet og de marine ressursene, er det et sterkt behov for å styrke havretten. Dette gjelder særlig i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, hvor alle stater har rettigheter.
I folkeretten og i vitenskapen er det en økende erkjennelse av at havets økosystemer henger sammen og at det er behov for en helhetlig forvaltning som sikrer økosystemene på tvers av statenes maritime soner. Dette står i kontrast til dagens forvaltning av områdene utenfor nasjonal jurisdiksjon som preges av en fragmentert og uoversiktlig rettslig situasjon. En rekke organisasjoner, på globalt og regionalt nivå, har mandat til å regulere aktiviteter slik som fiske, skipsfart samt gruvedrift i dyphavsområdene. Samtidig fins det få rettslige virkemidler for å se aktivitetene i sammenheng med hverandre eller med aktiviteter innenfor nasjonal jurisdiksjon.
Selv om det gjelder en generell plikt for statene til å gjennomføre miljøkonsekvensutredninger for aktiviteter som kan føre til skade på miljøet utenfor nasjonal jurisdiksjon, så er ikke havretten tydelig på når man er forpliktet eller hva en slik utredning må inneholde. Det mangler også klar rettslig hjemmel for å beskytte områder som er sårbare og viktige for å bevare det biologiske mangfoldet i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Marine genetiske ressurser, er en ny ressurs som ikke reguleres av havrettskonvensjonen, men som har en stor mulig verdi for mennesker både økonomisk og medisinsk. Det er behov for nye regler som sikrer tilgang til og rettferdig fordeling av de genetiske ressursene og gevinster fra bruk av disse, samtidig som det biologiske mangfoldet ivaretas.
Fire temaer
Dette er bakteppet når statene nå har gjenopptatt forhandlingene om den nye global avtalen. Prosessen mot en ny avtale har nådd et avgjørende stadium etter 15 års studier, forberedende møter og formelle forhandlinger.
De offisielle forhandlingene startet i 2018. Etter en covid-pause med digitale diskusjoner ble forhandlingene gjenopptatt i 2022 med to forhandlingssesjoner, en i mars og en i august. Selv om man ikke lyktes å komme helt i mål med avtalen i august 2022, oppsummerte presidenten for forhandlingene Reana Lee det slik at det ble gjort "utmerket fremgang" på mange av de viktigste sakene. Forhandlingsteksten ble også revidert av presidentskapet for å forenkle de videre forhandlingene. Ved sluttpunktet for denne intense forhandlingssesjonen, og i en fornyet giv og optimisme om å fullføre den nye avtalen, ble forhandlingene satt på pause uten at statene lyktes å komme til enighet om en tekst, men med mål om å gjenoppta forhandlingene så snart som mulig. Det er derfor store forventninger til at det er den siste forhandlingsrunden som pågår nå.
Forhandlingene dreier seg om fire temaer:
- Marine genetiske ressurser og deling av fordelene ved disse
- Virkemidler for arealbasert forvaltning (inkludert marine verneområder)
- Miljøkonsekvensanalyser
- Kapasitetsbygging og teknologioverføring.
I tillegg omfatter forhandlingene tverrgående spørsmål om institusjonelle ordninger og forholdet mellom den nye avtalen og eksisterende instrumenter og organer.
Nord mot sør
Forhandlingene har avdekket tydelige interessemotsetninger mellom land og grupperinger av land knyttet til balansen mellom bruk av marine levende ressurser og vern. Et annet skille går mellom stater som vil bevare eksisterende regelverk og de som ønsker nye og strengere regler. Når det gjelder tilgang til og fordeling av gevinst fra bruk av genetiske marine ressurser, er det tydelige motsetninger mellom nord og sør, i-land og u-land. Enkelte stater har foreslått at disse ressursene omfattes av og skal reguleres som en del av menneskehetens felles arv, slik som mineralressursene i det internasjonale havbunnsområdet gjør i havrettskonvensjonen.
Det er en krevende prosess med kompliserte spørsmål, som har store politiske og økonomiske implikasjoner. Å komme til enighet krever vilje til løsninger og kompromisser mellom stater med svært ulike ståsted og interesser. En kritikk mot forhandlingsteksten som foreligger og en mulig fallgruve, er at den endelige avtalen blir svak med lite ambisiøse forpliktelser for statene og få konkrete tiltak.
Med krig i Europa og store geopolitiske utfordringer, vil en ny global avtale med bred representativ tilslutning være en seier for det internasjonale havrettslige samarbeidet. En slik avtale kan danne grunnmur og utgangspunkt for videre forpliktelser og en fortsatt dynamisk utvikling av havretten.
