Nå skal Per Danielsens salærkutt opp i Høyesterett

Per Danielsens firma fakturerte i perioden januar 2018 til april 2019 mer enn fire millioner kroner til sin klient.

Etter å ha betalt tre av millionene, tok klienten ut klage for Disiplinærnemnda over størrelsen på salæret. Men i stedet for å vente på Disiplinærnemnda, tok Danielsen ut søksmål for å få inndrevet det utestående beløpet, på vel én million kroner. Nemnda kan ikke behandle saker som står for retten.

Klienten tok imidlertid sjansen, og ble med på rettssaken. Der vant han i vår en knusende seier i Borgarting lagmannsrett. Retten kom til at Danielsens tidsbruk var «åpenbart uforholdsmessig», og «ikke på noen måte» sto i forhold til oppgavene og tjenestene som var levert.

Les: Per Danielsen tapte i lagmannsretten - må tilbakebetale én million til klienten

Kan retten bruke RGA?

Lagmannsretten hjemlet salærfastsettelsen i Regler for god advokatskikk, og la til grunn at salærregelen i RGA punkt 3.3.1 gir uttrykk for en generell og bindende bransjenorm for advokattjenester. Konsekvensen av dette er at salærregelen fungerer som en skranke for hva som kan avtales mellom advokat og klient – en skranke domstolene kan prøve direkte.

Dette er feil, mente Danielsen. Lagmannsretten mente derimot:

«Lagmannsretten forstår anførselen slik at domstolene må begrense seg til å føre etterfølgende kontroll med Disiplinærnemndens vedtak. Domstolene kan ikke anvende salærreglene i RGA direkte, uten at det foreligger et slikt vedtak.

Lagmannsretten kan ikke slutte seg til dette og legger til grunn at retten kan prøve salærkravet i saken mot reglene i RGA.»

I anken til Høyesterett, som ankeutvalget nå altså har besluttet å slippe inn til full behandling, har Danielsen anført at lagmannsretten kun hadde adgang til å prøve salærets størrelse etter alminnelige kontraktsrettslige prinsipper. Danielsen skriver:

«Mens det er på det rene at disiplinærorganene kan anvende RGA 3.3.1, med den terskelen som er utviklet i praksis, er det ikke etablert at domstolene kan gjøre det samme. Selv om RGA 3.3.1 av noen (feilaktig) betegnes som en "bransjestandard", er domstolene ikke kjent med innholdet i denne standarden, og den vil da ikke kunne legges til grunn uten omfattende bevisførsel om standardens innhold. Det er nettopp slike betraktninger som ligger til grunn for uttalelsene i Rt. 2000 s. 1184 (HR-2000-1184, red. anm.), hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte følgende om RGA:

"Etter kjæremålsutvalgets oppfatning må disse regler ansees som yrkesetiske regler som ikke kan håndheves av domstolene. Det at disse reglene etter domstolloven § 224 har «virkning som forskrift» betyr bare at reglene ikke bare er bindende for medlemmer av Advokatforeningen, men for alle advokater."»

– Synsing

Ankeutvalget har besluttet å tillate anken fremmet når det gjelder

• rettsanvendelsen knyttet til betydningen av regler for god advokatskikk (RGA) punkt 3.3.1 for domstolenes prøving av advokatsalæret,
• rettsanvendelsen ved spørsmålet om RGA var del av avtalen og ved spørsmålet om tilbakebetalingsplikt av for mye betalt salær og
• bevisbedømmelsen ved spørsmålet om RGA var gjort til en del av avtalen.

– Høyesteretts beslutning gir grunn for håp om at advokaters avtaleforhold med sine klienter kan bringes tilbake dit de hører hjemme – i den alminnelige avtale- og obligasjonsrett, slik gjeldende rett har vært og bør forbli. Lagmannsretten praktiserte vilkårlig skjønn og synsing, hvilket bør være rettslig uholdbart. Advokater bør ikke behandles som en paria-kaste, og bør ha samme rett til å bygge på avtaler som alle andre i næringslivet. Bruk av disiplinærreglene inviterer til vilkårlighet og usikkerhet selv der store verdier står på spill både for klienter og advokater, sier Danielsen.

Vil ha avtaleloven § 36 i stedet

Han anfører at dersom lagmannsretten gå inn i avtalen mellom ham og klienten, og nedsette salæret, så måtte dette vært gjort med hjemmel i avtaleloven § 36.

– Det er gledelig at Høyesterett er villig til å se på de viktige spørsmål saken reiser og som vil ha betydning for hele advokatstanden. Det er også fint at Høyesterett vil se særskilt på om klienter kan komme løpende og forlange få tilbake salærer som er betalt i henhold til avtale, med påstand om at tilbakebetaling vil være «rimelig». Advokater bør også ha rett til å kunne legge til grunn at betaling skal ansees som oppgjør. Det skal ikke være foreldelsesfristen på tre år som skal være fristen for klienters mulighet for å kreve penger tilbake. Det vil kunne bli jordskjelv i økonomien til mange advokatfirmaer hvis lagmannsrettens dom skal bli stående som gjeldende rett, sier Danielsen.

Den underliggende tvisten dreide seg om en dobbeltsuksesjonskonflikt knyttet til salget av Rondeslottet Hotell i 2017. Selskapet er nå under tvangsavvikling, og boet har derfor trådt inn i saken. Tvisten endte med forlik, og samlet besluttet lagmannsretten å kutte Danielsens salær fra 4.428.767 kroner til 1.907.037 kroner.