At domstolene foretar avveininger mellom ytringsfrihet og personvern, er både nødvendig og riktig. Men når både Høyesteretts ankeutvalg og Borgarting lagmannsrett i kjennelser i Høiby-saken legger til grunn at «de presseetiske reglene i begrenset grad vil bidra til å beskytte fornærmedes rett til privatliv», er det grunn til å reagere.
Uttalelsen vitner om en grunnleggende misforståelse av journalistikkens arbeidsmetode – og av hva både Høyesterett selv og Den europeiske menneskerettsdomstolen tidligere har lagt til grunn om forholdet mellom jus og presseetikk.
Et grunnleggende feil premiss
I Norge er det ikke dommeren som avgjør hva som publiseres. Som det heter i Dommerforeningens håndbok Dommerne og mediene: «Redaktøransvaret ligger hos den ansvarlige redaktør, ikke hos dommeren.» Dette er ikke en svakhet ved rettsstaten – det er en styrke. Redaktøransvaret har sitt fundament i presseetikken.
Den europeiske menneskerettsdomstolen har fremhevet presseetikken som sentralt i avveiningen mellom privatliv og ytringsfrihet. Domstolen har brukt etikken som målestokk for om journalistikken er utøvd forsvarlig – «in accordance with the ethics of journalism». Som domstolen selv uttaler i oversatt tekst: «I en verden der individet konfronteres med enorme mengder informasjon, får etterlevelsen av journalistisk etikk økt betydning.»
Rettens mistillit er prinsipielt urovekkende
Det Høyesteretts ankeutvalg i realiteten gjør, er å undervurdere den profesjonelle vurderingsevnen som ligger i journalistikken – og som er vernet av menneskerettighetene.
Folk skulle bare visst hvilke omfattende forhåndsvurderinger og hvilket samarbeid på tvers av mediehus som ligger bak dekningen i denne rettssaken. Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag har også nylig utarbeidet en egen veileder for dekning av overgrepssaker. Den gir detaljerte føringer for hensynsfull journalistikk, særlig overfor ofre og personer i sårbare situasjoner.
Domstolene skal selvsagt beskytte privatlivet. Men de skal ikke gjøre det ved å bagatellisere presseetikken eller fremstille journalisters etiske standarder som mindreverdige. For i et demokratisk samfunn er det nettopp samspillet mellom åpne domstoler, ansvarlige journalister og redaktører – og sterke presseetiske normer – som sikrer både offentlighet og vern.
