Dersom staten eller en kommune krenker en persons rettigheter etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), krever konvensjonens artikkel 13 at myndighetene etter omstendighetene betaler erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning). Tilsvarende krav følger av artikkel 5 nr. 5, som er en lex specialis for brudd på retten til frihet. Det reiser spørsmålet om når disse bestemmelsene krever at det tilkjennes oppreisning i norsk rett.
I en nylig utgitt bok beskriver jeg de to grunnvilkårene for at man skal ha rett til oppreisning for EMK-brudd.
Grunnvilkår nr. 1
Det første grunnvilkåret er at skadelidte ikke må ha fått tilstrekkelig reparasjon for et konvensjonsbrudd ved at norske myndigheter (typisk domstolene) konstaterer at krenkelsen har skjedd. Hvorvidt en konstatering av konvensjonsbrudd er tilstrekkelig reparasjon, beror i hovedsak på krenkelsens karakter og alvor. For noen konvensjonsbrudd gjelder det en hovedregel om at konstatering vil være utilstrekkelig reparasjon. Regelen omfatter krenkelser av EMK artikkel 2 (retten til liv), artikkel 3 (forbudet mot tortur og umenneskelig behandling), artikkel 5 nr. 1 (retten til frihet), artikkel 6 nr. 1 (retten til rettergang innen rimelig tid) og artikkel 1 i første tilleggsprotokoll til EMK (eiendomsvernet).
Samtidig kan skadelidtes egen opptreden i noen situasjoner begrunne at en konstatering av krenkelsen er tilstrekkelig. Det gjelder særlig tilfeller der skadelidte har unnlatt å gjøre det som med rimelighet kan kreves for å få reparasjon på andre måter enn ved oppreisning. For eksempel kan en person ha blitt utsatt for et brudd på uskyldspresumsjonen etter EMK artikkel 6 nr. 2, ved at en norsk tingrett har dømt personen til å betale erstatning for et straffbart forhold han eller hun er frifunnet for. Unnlater personen å anke dommen, og isteden anlegger et oppreisningssøksmål mot myndighetene, kan unnlatelsen tale for at en konstatering av konvensjonsbruddet er tilstrekkelig reparasjon.
Grunnvilkår nr. 2
Selv om en konstatering av bruddet ikke er tilstrekkelig reparasjon, vil skadelidte bare ha rett til oppreisning dersom han eller hun ikke har fått tilstrekkelig reparasjon på andre måter. Det kan for eksempel være tilstrekkelig at skadelidte så langt som mulig stilles i samme stilling som før krenkelsen fant sted (restitusjon). Typisk kan restitusjon skje ved at en konvensjonsstridig dom eller forvaltningsvedtak oppheves. Hvorvidt dette er tilstrekkelig i en konkret sak, avhenger særlig av hvor lang tid det har gått før opphevingen skjedde, og hvor inngripende dommen eller vedtaket var.
Hvilke reparasjonsformer som er aktuelle, avhenger av saksområdet. I situasjoner der en siktet i en straffesak er utsatt for et brudd på retten til rettergang innen rimelig tid, kan siktede ved en eventuell domfellelse få reparasjon ved å idømmes en lavere straff. Det tilsvarende gjelder der det skjer konvensjonsbrudd i en sivil rettssak mot myndighetene. Om saksøkeren taper saken, kan krenkelsen i flere sammenhenger repareres ved at han eller hun blir fritatt fra å betale sakskostnader.
Skyldvilkår?
Tradisjonelt har norsk rett krevd at den ansvarlige har handlet med forsett eller grov uaktsomhet for at oppreisning skal tilkjennes. Det har bakgrunn i at det norske oppreisningsinstituttet hittil har vært rettet mot oppreisningskrav i relasjonen mellom private, typisk krav mot tiltalte i straffesaker. Hensynet til tiltaltes rettssikkerhet og forutberegnelighet har begrunnet at man har oppstilt et strengt skyldvilkår. Hensynet kan imidlertid ikke begrunne at det oppstilles et skyldvilkår for å dømme myndighetene til å betale oppreisning for EMK-brudd.
Samtidig vil EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 i flere sammenhenger være til hinder for å oppstille et skyldvilkår. Det gjelder ikke bare vilkår om grov skyld, men også vilkår om alminnelig uaktsomhet. Selv om myndighetenes skyld kan inngå som ett av flere momenter i vurderingen av hvordan EMK-brudd må repareres, kan ikke skyld uten videre gjøres til et eget vilkår.
Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK gjør derfor at vi må tenke nytt om vilkårene for oppreisning i norsk rett.
