Søksmålet som er reist fra berørte i NAV-saken, har utgangspunkt i at saksøkerne ikke aksepterte statens tilbud om henholdsvis 100.000 og 150.000 kroner i ordinær oppreisning for uberettiget straffeforfølgning. Begge saksøkerne har sonet dommer for grovt bedrageri, fordi de var i Danmark og Spania mens de gikk på arbeidsavklaringspenger.
Saken har vært omtalt som en pilotsak for tusenvis av berørte i NAV-saken. Saksøkerne krever oppreisning etter skadeserstatningsloven, i tillegg til det de har fått etter straffeprosessloven.
Kraftig reduksjon
Da tingretten behandlet søksmålet i fjor høst, mente fagdommeren at erstatningen burde settes 100.000 kroner høyere for hver av de to. Meddommerne skrudde imidlertid vesentlig hardere, og tilkjente saksøkerne 900.000 kroner.
Saksøkerne anket dommen, ettersom de mente beløpet burde vært enda høyere. Staten anket, og mente beløpet burde vært lavere.
I etterkant av dommen fra tingretten har staten økt erstatningsutbetalingene til de to med 100.000 kroner, i tråd med fagdommerens votum. Tirsdag kom lagmannsrettens avgjørelse, og den er i tråd med det tingrettens fagdommer stemte for i fjor. Konklusjonen blir dermed at saksøkerne ikke har krav på mer enn de allerede har fått.
Resultatet er altså at saksøkerne kommer vesentlig dårligere ut av ankesaken enn av første instans.
Omstridt rapport
Saksøkerne har anført at staten er ansvarlig etter skadeserstatningslovens oppreisningsregler, fordi EØS-reglene er blitt feiltolket forsettlig eller grovt uaktsomt. For dette har de krevd rundt to millioner i oppreisning hver seg.
Som ledd i søksmålet har det blant annet vært knyttet svært mye oppmerksomhet til en lenge hemmeligholdt intern arbeidsgrupperapport fra 2014, der saksøkerne gjennomførte en omfattende rettsprosess for å få større innsyn.
Les: – Jeg klarer ikke å se at denne rapporten er noen form for «smoking gun»
Tingretten mente, i likhet med hva Arnesen-utvalget kom til i 2020, at 2014-rapporten ikke avdekker noen bevisst eller grovt uaktsom feilpraktisering av reglene. Lagmannsretten er av samme oppfatning, og skriver:
«Lagmannsretten kan ikke se at rapporten er bevis for at arbeidsgruppen visste at NAVs praktisering av bostedskravet etter folketrygdloven § 11-3 var i strid med EØS-retten. Lagmannsretten finner det klart at heller ikke personer i ledelsen av departementet eller statsråder som leste rapporten, gjennom den kunne få kunnskap om at NAV praktiserte bostedskravet for AAP uriktig.»
Lagmannsretten mener videre at verken vitneforklaringene eller fremlagte dokumenter underbygger at politikere, departementsledelse eller NAV-ledelse, med forsett eller grov uaktsomhet, har forårsaket feilpraktiseringen.
Får ingenting for EMK-brudd
At det å bli dømt uten hjemmel i lov er en krenkelse av EMK, er ingen uenige om. Det som derimot nå er et tema, er om det skal ytes oppreisningserstatning for dette i tillegg til den erstatningen de får for urettmessig straffeforfølgning. Svaret på det er nei, mener lagmannsretten.
Saksøkerne anførte også at det skulle ytes erstatning for brudd på EØS-avtalen, men heller ikke her er lagmannsretten enig. Saksøkernes prosessfullmektig, Roy Arteid, mener dommen innebærer at titusener av ofre i samme situasjon har blitt fratatt sine rettigheter.
– Lagmannsretten har etter ankende parters syn tatt for lett på menneskerettighetene og EØS-retten, og har i stor grad fulgt statens argumenter. Den har ikke i tilstrekkelig grad vurdert om de ansvarlige for NAVs ti år lange tabber har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt. Etter en lang prosess sitter NAV-ofrene igjen med svært lite. Sånn sett er dette en skuffende dom, sier Arteid.
Han sier klientene opplever at staten «holder amnesti overfor seg selv som skadevolder».
– Partene bemerker at det var dissens på flere punkter i dommen, og vurderer selvsagt å anke til Høyesterett, sier Arteid.
Tidligere EFTA-dommer Carl Baudenbacher er også med som prosessfullmektig i saken. Han fremhever dommens betydning som pilot for et potensielt gruppesøksmål.
– Lagmannsretten gir ingen objektiv henvisning til, eller sammendrag av, min klients anførsler, men tillater seg å velge ut de argumentene den ønsker, og omgår argumentene den misliker. Vi mener Høyesterett må vurdere om dette var en rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6. Etter praksis fra andre domstoler i Europa, skal det gjøres en skriftlig protokoll av partenes redegjørelser, sier Baudenbacher.
– I tråd med rettspraksis
En av dissensene kom fra en meddommer som ønsket høyere oppreisning. En annen dissens kom fra en fagdommer, som mente visitasjonene under soning utgjorde en selvstendig EMK-krenkelse, uten at dette skulle påvirke oppreisningsbeløpet.
Prosessfullmektig for staten, David Magnus Myr, viser til at Høyesterett i sommer avklarte at EMK-brudd gir rett til oppreisning. Men:
– Rettspraksis vil måtte avklare hvilke EMK-brudd som danner grunnlag for oppreisning. I NAV-saken fant lagmannsretten at det ikke var grunnlag for oppreisning for EMK-brudd når de ugyldige forvaltningsvedtakene hadde blitt omgjort og alle ytelser som urettmessig var nektet, stanset eller krevd tilbakebetalt, i ettertid ble utbetalt til de private partene med renter. I tillegg hadde de private partene fått erstatning for annet økonomisk tap som feilpraktiseringen forårsaket. I en slik situasjon mener lagmannsretten at man ikke også har krav på oppreisning for EMK-brudd, sier Myr.
– Staten mener at lagmannsrettens begrunnelse og resultat er riktig og i tråd med rettspraksis fra EMD.
