1: «Å legge myndighet til EU-byråer er suverenitetsavståelse.»
Nei. Alle EUs medlemsstater er suverene stater.
2: «Å legge myndighet til EU-byråer er myndighetsoverføring.»
Nei. Skal du overføre noe, må du først ha hatt det selv. Norge har aldri hatt beslutningsmyndighet i spørsmål om utveksling av strøm over landegrensene, eller om grensekryssingen til tog og banker i et europeisk marked. Norge kan aldri få eller tilta seg slik myndighet heller, ikke en gang om Stortinget vedtar det. Om vi ikke liker felleseuropeiske markeder, er det eneste vi kan gjøre å trekke oss fra alt samarbeid.
3: «EU-byråene har stor rettslig og politisk makt.»
Nei. EU-byråene kan ikke lage lover. Og ifølge EUs konstitusjonelle prinsipper er det ikke tillatt å legge reell politisk eller økonomisk beslutningsmyndighet til byråene. De forvalter supertekniske forskrifter som EU har vedtatt. Norge har sluttet seg til, ved å innlemme EU-reglene i EØS-avtalen og å gjøre dem til norsk rett. Statene kan ikke som enhet drifte kompleks infrastruktur uten å ha forskrifter for hvordan de fungerer sammen.
4: «Myndigheten til å løse tvister gir byråene mye makt på bekostning av statene.»
Nei. Hvis vi tenker oss EU-byråene borte, ville reglene de håndhever fortsatt eksistert. Hvis statene da ble uenige om hvordan reglene skulle fortolkes, så ville de være tvunget til å saksøke hverandre foran domstolene. I hovedsak forvalter byråene regler som kun gjelder mellom land og deres reguleringsmyndigheter. Hvis vi er enige om at reglene skal håndheves (og det er vi), vil byråhåndheving alltid og per definisjon være mindre inngripende enn domstolshåndheving. Søksmål mellom stater er diplomatiets atomvåpen. I byråene snakker statene sammen. Om Norge ikke kan delta der, blir vi den eneste staten som må saksøke alle de øvrige. Eller føye oss helt.
5: «Det er viktig å respektere mindretallsvernet i Grunnloven § 115, bestemmelsen som krever ¾ flertall.»
Nei. Grunnloven er fundamentet i det norske demokratiet. Konstitusjonelt demokrati går ut på at flertallet bestemmer så lenge det ikke krenker individuelle menneskerettigheter. Det finnes ikke noe mindretallsvern. Det er ikke slik i det norske demokratiet at flertallet får konsentrere seg om de uviktige spørsmålene, men at mindretallet bestemmer bare saken er viktig nok.
6: «Mange bekker små, gjør en stor å. Anerkjennelse av myndighet kan bli inngripende om man legger det sammen.»
Nei. Det blir som å si at fordi Stortinget har utøvet mye suverenitet ved å lage mange regler, så blir Høyesteretts makt etter hvert for stor, fordi de får så mange regler de kan håndheve. Hvis hver enkelt regel som legger myndighet til EU-byråer er vedtatt på en konstitusjonelt riktig måte, så gjelder det også for den samlede mengden.
7: «Å anerkjenne forvaltningsbyråers myndighetsutøvelse kan ikke sammenliknes med anerkjennelse av dommer og rettslige beslutninger.»
Jo. I EU bygger forvaltningssamarbeid og domstolssamarbeid på samme grunnprinsipp og hviler på fundamentet om gjensidig anerkjennelse. For eksempel deltar Norge i EUs arrestordresamarbeid. Dette betyr at vi anerkjenner utenlandske straffedommer og straffeprosessuelle avgjørelser om pågripelse og utlevering for etterforskning. Også for norske statsborgere. I hovedsak uten spørsmål. Grunnen til at samarbeidet ligger til domstolene er ikke at det er prinsipielt forskjellig fra forvaltningssamarbeid, men at maktutøvelsen retter seg mot enkeltindivider og derfor er inngripende. Da krever EU-retten at alle involverte institusjoner er «judicial authorities». Det er et uforklarlig paradoks at Norges tilslutning til EUs finansbyråer bygger på Grunnloven § 115 fordi det helt hypotetisk kan komme til å bli fattet et byrå-vedtak direkte mot en norsk bank (vil aldri skje i praksis), mens norske borgere blir utlevert til strafforfølgning i Spania om spanske myndigheter ber om det (skjer ofte). Om konstitusjonelle overveielser måles med bankterminologi, er arrestordresamarbeidet omtrent tusen millioner ganger mer inngripende enn finansbyråsamarbeidet.
8: «Det er Grunnloven vi snakker om. Det er Høyesteretts oppgave å tolke og forvalte Grunnloven.»
Nei. Høyesteretts viktigste oppgave er å forvalte Grunnlovens rettighetsbestemmelser og å beskytte enkeltindivider. Også Stortinget og forvaltningen forvalter og fortolker Grunnloven i siste instans. Når det gjelder demokratispørsmål, kan vi legge til grunn at Stortingets myndighetsutøvelse både er veloverveid, kompetent og legitim.
9: «Å si at det er fritt frem for et alminnelig flertall å vedta samarbeid med EU og EU-byråer er et politisk, ikke et rettslig standpunkt.»
Nei. Internasjonalt samarbeid er et politisk spørsmål, særlig EU/EØS. Derfor er det et utpreget rettslig standpunkt å si at flertallet bestemmer om vi skal melde oss inn og samarbeide, og at flertallet bestemmer om vi skal holde oss utenfor og ikke samarbeide. Det er demokratisk, symmetrisk og rettferdig.
10: «ACER-saken reiser interessante spørsmål om myndigheten som ved norsk lov er lagt til ACER (ved ESA og RME).»
Nei. Det eneste potensielt inngripende ved EU-energisamarbeidet er dersom lovene ikke følges. Har Norge tilstrekkelig kontroll over egen infrastruktur? Hvem eier algoritmene og hvor lagres de? Kan informasjonen misbrukes? Kan de sentraliserte systemene hackes eller overtas fra andre land. Kan Norge selv gjenvinne kontrollen eller frigjøre seg fra de europeiske systemene om det skjer? Slikt er viktig å vite. Men vi vil ikke få svaret på dét fra Høyesterett.
