cutters marthinussen.jpg
Faksimile: NRKs opprinnelige versjon

I noen politiske miljøer er retten til å betale med sedler og mynter blitt noe av en kampsak. I den anledning publiserte NRK i august en artikkel om frisørkjeden Cutters. Artikkelen konstaterte opprinnelig, uten forbehold, at Cutters brøt loven ved å stille krav om betaling med bankkort i sine frisørsalonger.

Straks saken var publisert, gikk professor ved UiB Hans Fredrik Marthinussen knallhardt ut mot NRK, og publiserte korrespondansen han hadde hatt med redaksjonen forut for publisering.

I epostene til NRK hadde han formidlet at det Cutters gjør er «100% lovlig».

Marthinussen skrev i 2019 en artikkel i Lov og Rett om akkurat denne diskusjonen, og avviser kategorisk at forbrukere kan kreve handel mot kontant betaling.

Annonse

Bli en del av vårt ledende M&A- og kapitalmarkedsteam!

Endret og beklaget

Etter noen uker valgte NRK å endre og beklage den opprinnelige artikkelen. Cutters-artikkelen fikk tilføyelsen: «I en tidligere versjon av denne saken sto det at frisørkjeden bryter loven ved å ikke ta imot kontanter fra kundene. Dette er det ikke grunnlag for å fastslå, og formuleringene er derfor endret. NRK beklager feilen.»

NRKs opprinnelige påstand var imidlertid ikke tatt helt ut av luften. Samme synspunkt er nemlig fremmet av ingen ringere enn Justisdepartementets lovavdeling. Utgangspunktet for diskusjonen er at finansavtaleloven § 2-1 (tidligere § 38), som lyder:

«En forbruker har alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren.»

«Tvungne betalingsmidler» er i sentralbankloven definert som Norges Banks sedler og mynter.

Så langt er alle enige. Men hva ligger i «foreta oppgjør»? Marthinussens poeng er at «oppgjør» forutsetter en allerede inngått avtale. Selger står fritt til å la være å inngå salgsavtale, og kan dermed også velge å inngå salgsavtale kun under gitte vilkår, som for eksempel digital betaling.

Forbrukerens rett til å bruke kontanter er altså, med denne tolkningen, avhengig av at ikke noe annet er avtalt.

Kontraheringsplikt

Lovavdelingen, derimot, mener tilsynelatende at forbrukerens oppgjørsrett innebærer at selger ikke kan stille vilkår om digital betaling. Dette under henvisning til finansavtaleloven § 1-9, som sier at loven ikke kan fravikes «til skade for forbruker». Lovavdelingen utredet dette i 2013, etter spørsmål fra Forbrukerrådet.

Lovavdelingen skrev den gangen at retten skulle «ses som en minimumsterskel for tilrettelegging for kontant betaling i forbrukerforhold», og at det «må gis adgang til kontant betaling på betalingsmottakerens forretningssted».

Dette er en logikk Marthinussen lenge har kritisert:

«Loven forplikter ingen til å inngå avtale, og dermed kan alle butikker som selger varer over disk fritt velge å nekte å selge til kunder som insisterer på å betale med kontanter», skrev Marthinussen i DN i 2019.

Annonse

Vi søker advokat eller advokatfullmektig i Fredrikstad

Står på sitt

I lys av NRKs artikkel, sendte Rett24 sist uke følgende spørsmål til departementet:

«Mener Justisdepartementet at et utsalgssted ikke kan nekte å inngå salgsavtale med forbruker som krever å betale med kontanter?»

Mandag kom svaret, men noe «Ja» eller «Nei» fikk vi ikke tilbake.

I stedet åpner departementet med å vise til Lovavdelingens uttalelse fra 2013, som referert over. Deretter vises det til et høringsnotat som ble sendt ut i fjor høst. Dette ble laget fordi regjeringen er bekymret for at stadig flere butikker nekter å ta imot kontanter. Bakgrunnen ble i notatet antatt å være at «den gjeldende bestemmelsen er uklar og ikke gir en tydelig nok ramme for retten til å betale med kontanter.»

Justisdepartementet skrev:

«Departementet vil ellers bemerke at gjeldende bestemmelse om kontant betaling i finansavtaleloven, lest i sammenheng med finansavtalovens bestemmelse om ufravikelighet i forbrukerforhold, etter departementets syn innebærer at det ikke er adgang til å omgå retten til kontant betaling ved å henvise til at en vare- eller tjenesteyter ikke har noen kontraheringsplikt med forbrukere som ønsker å betale med kontanter. Retten til kontant betaling må forstås slik at det ikke er adgang til å avtale seg bort fra dette, heller ikke ved å unngå å inngå avtale med forbrukere som ønsker å betale med kontanter.»

– Departementets syn er feil

– Dette et vel et tydelig eksempel på at politikk av og til blir så viktig at man ikke en gang greier å forholde seg noenlunde nøytralt og objektivt til jussen, svarer Marthinussen, og viser til at Bergsåkers lærebok i Pengekravsrett sier det samme.

– Jeg har selv grundig redegjort for hvorfor departementets syn er feil i Lov og Rett i 2019, men departementets løsning er å fortsette å postulere uten å begrunne. Ironisk nok er departementets syn trolig medvirkende til at vi enda ikke har fått en skikkelig utgreiing på dette, selv om det riktignok inngår i betalingsutvalgets mandat, sier Marthinussen.

Betalingsutvalget Marthinussen henviser til, ble nedsatt i mars i år. Utvalget skal levere høsten 2024, og har blant annet i oppgave å utrede «om forbrukernes rett til å gjøre opp med kontanter bør sikres bedre».

Annonse

Spesialrådgiver Arbeidslivsavdelingen

Foreslo lovendring

Hva som skjer med høringsnotatet fra i fjor høst, er altså inntil videre i det blå. Der foreslo departementet å påby at i «betjente faste forretningslokaler der næringsdrivende selger varer eller tjenester til forbrukere, skal den næringsdrivende tilby forbrukere å betale for disse varene eller tjenestene med kontanter».

Blant de som fullt ut støttet departementets syn på gjeldende rett i høringen, var NHO, som skrev:

«Departementet skriver at gjeldende regler "innebærer at det ikke er adgang til å omgå retten til kontant betaling ved å henvise til at en vare- eller tjenesteyter ikke har noen kontraheringsplikt med forbrukere som ønsker å betale med kontanter". Etter vår vurdering er dette åpenbart en riktig beskrivelse av gjeldende rett.»

I en ny artikkel på NRK Ytring, skrev Marthinussen sist uke:

«Det er også grunn til å tro at Forbrukertilsynet og den politiske ledelsen i Justisdepartementet er fullt klar over at deres lovforståelse ikke er holdbar, ettersom de stadig forsøker å «styrke» retten til kontant betaling. Dersom en slik helt generell rett faktisk hadde eksistert, er det selvsagt ingen grunn til å styrke den.»