Eivind Meland og Dag Furuholmen retter i Rett24 skarp kritikk mot mangler i forslaget til ny barnelov (NOU 2020:14). Som ett av medlemmene i utvalget har jeg behov for å kommentere kritikken.
Jeg er enig med Meland og Furuholmen i at utvalget burde ha drøftet begrepet foreldrefiendtliggjøring og hvilke konsekvenser forekomsten av dette kan ha i foreldretvistsaker. Jeg har ingen god forklaring på hvorfor slik drøftelse glimrer ved sitt fravær. Det er et stort behov for mer kunnskap om foreldrefiendtliggjøring blant mange advokater og blant de fleste dommere. Men jeg tror likevel ikke at fraværet om dette tema i utredningen, har ført til tilsvarende mangler i det foreliggende konkrete lovforslaget.
Lovforslaget setter først og fremst barnet beste i fokus. Det innledes med fire nye fanebestemmelser som fastslår følgende rettigheter:
- at hensynet til barnet beste er grunnleggende
- barnets rett til medvirkning
- barnets rett til omsorg, utvikling og vern mot vold
- barnets rett til familieliv.
Disse fire bestemmelsene er ment å gjennomsyre hele loven, og skal anvendes slik de passer i den konkrete sak, enten det dreier seg om foreldrefiendtliggjøring, manipulasjon eller rett og slett uforsonlig konflikt.
Meland og Furuholmen kritiserer videre at utvalget ikke i tilstrekkelig grad henholder seg til oppdatert forskning vedrørende spørsmålet om delt fast bosted for barn etter samlivsbrudd mellom foreldrene.
Jeg er enig i denne kritikken også, og i dette tilfellet fulgte jeg opp i utvalget ved å formulere dissens vedrørende forståelsen av de foreliggende forskingsresultater. Men i overføringen av forskning til konkret lovbestemmelse, er vi uenige. Meland og Furuholmen mener at forskningen tilsier at det i loven må innføres en hovedregel om at det etter samlivsbrudd skal være delt fast bosted. I dag er hovedregelen at dette avtaler foreldrene seg imellom, om de blir enige. Et samlet utvalg ønsker at avtalefrihet som utgangspunkt videreføres. Jeg oppfatter at Meland og Furuholmen vil tilsidesette avtalefriheten og lovfeste at det ved alle samlivsbrudd skal være delt fast bosted. Det vil i så fall bli et radikalt brudd med vår egen og mange europeiske lands rettstradisjon. Jeg tviler sterkt på om et flertall i Stortinget vil være med på en slik endring.
Men det fortoner seg annerledes når foreldrene ikke blir enige om barnas bosted, samvær og bidrag. Da må tvisten løses i domstolene. Gjeldende rett krever særskilte grunner for at retten kan bestemme delt fast bosted. Domstolen må som hovedregel velge fast bosted hos en av foreldrene og fastsette samvær for den andre.
Utvalgets flertall foreslår at retten skal stå fritt og avgjøre konkret i den aktuelle sak hvorvidt barnet skal bo fast hos begge eller fast bare hos en av dem. Flertallet ønsker at muligheten for å bestemme delt fast bosted ikke skal være et unntak som krever særlige grunner. Men i motsetning til Meland og Furuholmen som ønsker en forhåndsfasit, ønsker utvalgets flertall en konkret vurdering av hva som er best for det enkelte barn i den aktuelle sak. I dag er domstolen nærmest pålagt av lovgiver til å unngå delt fast bosted. Meland og Furuholmen ønsker nå et lovpålegg om at det alltid skal være delt fast bosted. Begge løsningene strider mot at avgjørelsen av hva som er barnets beste alltid må forankres i en konkret og individuell vurdering, jf. Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3.
Det tredje ankepunktet i kritikken gjelder tiltak mot samværssabotasje. Også her er jeg enig med Meland og Furuholmen i at de foreslåtte tiltak fra flertallet er svake. Hindring av samvær fra bostedforelderen er svært alvorlig og krenker barnets rett til samvær like grovt som det krenker forelderen som ikke får samvær med sitt barn. Men det hører med til hele bildet at et mindretall på to (utvalgets leder, lagdommer Torstein Frantzen og undertegnede) faktisk foreslår bruk av tvangshenting av barnet til samvær som en siste utvei, gjennomført så kyndig og skånsomt som mulig. På dette punkt er det å håpe at Stortinget viser større kraft og reformvilje enn utvalgets flertall.
Mandatet anmodet også om et lovforslag som vil gi et mest mulig likestilt foreldreskap, så sant dette ikke er i strid med hensynet til barnets beste. Men å sikre likestilt foreldreskap viste seg å være et svært minebelagt område.
Ett av de store stridsspørsmålene, som Meland og Furuholmen ikke berører, gjelder hvor langt foreldreansvaret skal rekke i forbindelse med flytting når barnet bor fast hos en av foreldrene. Etter dagens lovgivning kan bostedsforelderen flytte med barnet innenlands uten den andre forelders samtykke. Flytting utenlands krever begges samtykke. Utvalgets flertall foreslår at det skal kreves samtykke av den annen forelder også ved flytting innenlands. En flytting fra for eksempel Kristiansand til Kirkenes kan utgjøre like betydelige vanskeligheter for gjennomføring av samvær som en flytting utenlands. Hovedbegrunnelsen for flertallets syn handler om å sikre barnets grunnleggende rett til kontakt med begge foreldre, men innebærer også et mer likestilt foreldreskap.
Ellers inneholder lovforslaget blant annet bestemmelser om samværsrett for andre enn foreldre, samt om utvidet obligatorisk mekling i foreldretvister, med sikte på å løse flere av tvistene utenfor domstolene.
Eivind Meland og Dag Furuholmen uttrykker frykt for at forslaget til ny barnelov «truer barnets beste». Det er en frykt jeg stiller meg uforstående til. Hele lovforslaget er bygget på hensynet til barnets beste, som både er styrket og bedre synliggjort enn i gjeldende barnelov.
Men at det råder uenighet, som sikkert vil utløse alternative forslag, om hvordan likestilt foreldreskap best mulig skal sikres, forstår jeg godt.
Nå er det opp til høringsprosessen og Stortingets behandling. Det blir uansett en mye bedre barnelov enn den vi har i dag.