I Hurdalserklæringen er regjeringspartiene enige om at domstolsreformen skal reverseres, med unntak for de domstoler hvor domstolleder, kommunene i rettskretsen og de ansatte gjennom sine tillitsvalgte er enige om å opprettholde dagens struktur. Dette standpunktet er ødeleggende for det arbeidet som nå gjøres i domstoler over hele landet, det skader arbeidsmiljøet og det representerer en ansvarsfraskrivelse fra politiske myndigheter ved å overlate spørsmålet om organiseringen av den tredje statsmakt til de ansatte i den enkelte domstol og kommunene som tilhører den aktuelle rettskretsen.
Domstolene er inne i en stor, viktig og krevende endringsprosess, som også innebærer en økende grad av digitalisering. Både domstolledere og ansatte i alle landets domstoler har det siste halve året lagt ned mye arbeid i å bygge de nye organisasjonene i de nyopprettede domstolene. For Østre Innlandet tingrett, hvor jeg er sorenskriver, har vi fått på plass den nye domstolledelsen med nyutnevnt nestleder og nyansatt administrasjonssjef. Vi har startet arbeidet med å bli én domstol med ansatte fordelt på tre rettssteder, hvor alle jobber sammen for å løse oppgavene på beste måte. I vårt tilfelle innebærer det blant annet å tilføre flere oppgaver til det minste rettsstedet som har bedre kapasitet.
Klare fordeler
Vi har etablert faggrupper på tvers av rettsstedene og vi har startet arbeidet med å få på plass like rutiner. Dommerne jobber på alle rettsstedene og vi har startet arbeidet med å se på hvordan vi også kan fordele saksbehandleroppgaver på en mer hensiktsmessig måte. Min vurdering er at vi allerede nå ser klare fordeler av å ha blitt en større domstol med flere ansatte og større fagmiljøer. Det gir bedre fleksibilitet, bedre ressursutnyttelse og bedre kvalitet. Vi er imidlertid ikke på noen måte i mål. Det gjenstår fortsatt en god del arbeid med å fullføre den igangsatte strukturendringen og finne frem til den beste måten å organisere arbeidet på. En slik prosess må ta tid. Det er arbeidskrevende å være i endringsprosesser – og domstolen kan ikke legge til side det daglige arbeide med å behandle de sakene som kommer inn.
Det er midt i denne endringsprosessen, som uten tvil krever mye av alle, at regjeringspartiene mener at de ansatte sammen med kommunene skal få det avgjørende ordet for om strukturen skal beholdes eller reverseres. Det betyr en svært tilfeldig og lite prinsipiell avgjørelse av et stort og viktig spørsmål.
De aller fleste som har arbeidet med endring, vet at endring som oftest møtes med motstand. Det er en rasjonell reaksjon både fra enkeltindivider og grupper når man utsettes for prosesser som medfører endring fra noe kjent til noe mer ukjent. I Østre innlandet tingrett er det engasjerte og dyktige medarbeidere som har lagt ned et stort arbeid i forbindelse med strukturendringen. Selv om svært mange er positive til det som er igangsatt, vil det være rart om ikke også noen syns det er slitsomt og tenker at det var bedre før. Ved å overlate spørsmålet om reversering/ikke-reversering til de ansatte via de tillitsvalgte, inviterer Regjeringen til at de ansatte skal opprette grupperinger på arbeidsplassen for og imot – på et stadie hvor den igangsatte reformen på ingen måte er moden for evaluering. Dette er ødeleggende både for prosessen og for arbeidsmiljøet. Skal flertallet avgjøre reversering/ikke reversering? Eller hvor lite kan/skal et bestemmende mindretall være?
Minstebemanning
Når det gjelder kommunenes delaktighet i spørsmålet om hvordan domstolene skal organiseres, antar jeg at det viktigste for de fleste kommuner er å beholde aktivitet og arbeidsplasser, samt å sikre et godt tilbud av domstoltjenester til sin borgere. Østre Innlandet tingrett har 17 kommuner i sin rettskrets og i tre av disse er det rettssteder med bemanning. I og med at alle rettssteder i rettskretsen består, er det ingen endringer i arbeidsplassene i noen av disse kommunene som følge av endret domstolstruktur. Stortinget vedtok i vår en minstebemanning for de minste rettsstedene, slik at arbeidsplassene der faktisk er sikret bedre enn tidligere. For Østre Innlandet tingrett gjelder det både rettsstedet i Elverum og på Tynset. Det er min påstand at tilbudet til publikum ikke på noen måte har blitt noe dårligere ved at vi er blitt en domstol med tre rettssteder i stedet for tre domstoler. Det er videre min vurdering at publikum på sikt – hvis vi får lov til å fullføre den reformen vi er godt i gang med – vil erfare at tilbudet blir både bedre og likere innenfor hele rettskretsen og over hele landet.
Jeg håper Regjeringen vil tenke seg om og tenke på de ansatte i domstolene når de bestemmer hva de skal gjøre med domstolsreformen. Om ikke Regjeringen gjør det, er mitt håp at Stortinget tar det ansvaret.
