Et helt sentralt moment i vurderingen av om en sak skal behandles i storkammer eller ikke, er ifølge domstolloven «om det oppstår spørsmål om å sette til side en rettsoppfatning Høyesterett har lagt til grunn i en annen sak».
Og det er akkurat det som er i ferd med å skje i saken Høyesteretts ankeutvalg fremmet til behandling for to uker siden. Bakteppet er den mangeårige kritikken mot bruken av rutinemessige nakenransakinger i norske fengsler. Spørsmålet har vært om bruken har vært så omfattende, at den har representert et uforholdsmessig inngrep, i strid med EMK artikkel 3.
Departementet overtar
Svaret er ja, har Høyesterett selv sagt tre ganger. Det spesielle er at alle disse avgjørelse har vært straffesaker, der temaet er kommet opp i forbindelse med straffutmåling og varetektsfradrag. Saken som nå verserer, er det første sivile erstatningssøksmålet, basert på praksis fra straffesakene.
Mens disse sakene tidligere har vært prosedert av Riksadvokaten, er det nå altså Justisdepartementet som er motpart. Og departementet har på ingen måte slått seg til ro med Høyesteretts foregående avgjørelser. I ankeerklæringen skrev Regjeringsadvokaten:
«Selv om Høyesterett allerede har behandlet saker om kroppsvisitasjon i HR-2020-2136-A, HR-2020-2137-A og HR-2021-1155-A, mener staten at det bør gis samtykke til å fremme herværende sak. De tre sakene var alle straffesaker, iretteført av påtalemyndigheten. I alle sakene oppsto spørsmålet om det forelå en krenkelse først for Høyesterett. Som følge av partskonstellasjonen i straffesakene og den begrensede bevisførselen, er det statens syn at Høyesteretts konklusjoner ikke kan tillegges avgjørende vekt ved spørsmålet om rutinemessige kroppsvisitasjoner krenker EMK art. 3. Dette gjelder særlig når spørsmålet til nå har vært behandlet av parter som ikke har ansvaret for kriminalomsorgen.»
Fikk oppreisning
Saksøkernes prosessfullmektig, Maria Hessen Jacobsen fra Elden, uttalte for to uker siden til Rett24 at hun var noe overrasket over at Høyesterett valgte å åpne for omkamp.
– Men det er helt i orden også å få en rettslig prøving i Høyesterett av den sivile prosessen. Jeg mener Borgartings dom vil stå seg, sa Jacobsen til Rett24.
Borgartings dom la Høyesteretts allerede avsagt dommer til grunn, og tilkjente den tidligere innsatte oppreisning for krenkelse av EMK artikkel 3. Dette åpner også opp det svært omdiskuterte spørsmålet om hvorvidt EMK artikkel 13 hjemler oppreisning, som også er endel av ankespørsmålet.
Venter med resten
I beslutningen justitiarius Toril M. Øie publiserte tirsdag, fremkommer det at dette spørsmålet ikke skal være endel av storkammebehandlingen.
«Spørsmålet om krenkelse av EMK artikkel 3 skal behandles særskilt og avgjøres av Høyesterett i storkammer (...) Behandlingen av de øvrige spørsmål utstår til etter at det foreligger dom i storkammer», skriver Øie.
I Høyesterett skal saken prosederes av Henriette Busch. I lagmannsretten ble saken prosedert av Liv Inger Gjone Gabrielsen fra Regjeringsadvokaten. Hun uttalte i forbindelse med anken at kroppsvisitasjoner er ett av flere virkemidler som brukes for å ivareta sikkerheten i norske fengsler.
– Trygghet og sikkerhet i fengslene er viktig av hensyn til både innsatte, ansatte og samfunnet. Staten er uenig i lagmannsrettens overprøving av det sikkerhetsfaglige behovet for kroppsvisitasjoner og i vurderingen av hvordan disse gjennomføres, sa Gabrielsen.
Borgartings avgjørelse finner du her.
.jpg.jpeg?quality=85)
