Kollektiv forvaltning av opphavsrett er ikke noe du ser ofte i Høyesterett.

Annonse

Senior medarbeider - Anti Hvitvasking

– Saken dreier seg om å sikre komponistene og sangtekstforfatterne et rimelig vederlag.

Det uttalte Willy Martinsen, kommunikasjonsdirektør i TONO, da beslutningen fra Høyesteretts ankeutvalg kom før jul. TONOs oppgave er å forvalte opphavsrett og vederlag på vegne av rettighetshavere.

Bakgrunnen for den tvisten, er at TONO for åtte år siden besluttet å si opp særavtalen TONO hadde med de såkalt «fire store» konsertarrangørene, deriblant Oslo-filharmonien. Særavtalen gikk ut på at disse skulle betale en fast andel av sine årlige inntekter til TONO.

Ingen ny avtale

Alle andre enn de «fire store» benytter i stedet den såkalte «konserttariffen», som er basert på antall solgte billetter. Etter avtalen spilte det ingen rolle om musikkstykkene som ble fremført var vernet, altså relativt nykomponerte, eller om de var falt i de fri, som Grieg eller Beethoven. Stiftelsen betalte uansett en samlet avgift, uavhengig av hva som ble fremført.

TONOs plan var etter alt å dømme å fremforhandle en ny avtale, med flere arrangører. TONOs problem er imidlertid at de fire store nå, i fravær av særavtale, hevder å ha rett til i stedet å benytte den samme konserttariffen som alle andre. Og denne er langt billigere enn den oppsagte særavtalen – rundt regnet halve prisen.

Statsstøtten

Ifølge dommen lagmannsretten avsa i september, sparer Oslo-filharmonien rundt en halv million kroner i året på heller å benytte konserttariffen.

TONO gikk til sak med påstand om at «rimelig vederlag» skal fastsettes etter en annen beregningsmetode enn hva som følger av konserttariffen. Dette har så langt ikke ført frem. Spørsmålet har vært om rettighetsforvalteren Tono hadde oppstilt vederlagsvilkår i strid med loven. Loven krever blant annet at slike kriterier er objektive og ikke-diskriminerende, og at de leder til et rimelig vederlag.

Et annet sentralt poeng for TONO, har vært at Oslo-Filharmonien har mye av inntektene sine fra statstilskudd, i motsetning til billettsalg. Det innebærer, i teorien, at billettene blir langt billigere enn om orkestrene skulle vært finansiert av billetter alene. Tono har anført at vederlaget skal beregnes som en andel av både billettinntekter og statsstøtte. Dette spørsmålet trengte Høyesterett ikke å ta stilling til.

– Vi er enige med Høyesterett i at vår tariff overfor Oslo-filharmonien ikke kan gjelde for dem alene, og det var heller aldri vår intensjon. Ideelt sett skulle vi selvsagt gjerne ha vunnet saken, men selv om vår anke ble forkastet, opplever vi likevel dommen som en halv seier. Høyesterett utelukker ikke at statstilskudd kan legges til grunn for et vederlag, og har fastslått at TONO innenfor lovens rammer har frihet til å bestemme hvordan vederlaget skal fastsettes og hvor høyt det skal være, sier adm. direktør i TONO, Karl Vestli, i en pressemelding.

Fra seier til dommerstilling

Høyesterett kom mandag til at kravet fra TONO ikke oppfyller lovens krav. Vederlaget var beregnet på en måte som innebar at Oslo-Filharmonien ble behandlet forskjellig fra andre konsertarrangører, og forskjellsbehandlingen var ikke objektivt begrunnet. 

Avgjørelsen fra Høyesterett får dermed samme utfall som begge de to underinstansene. TONO har krevd etterbetalt vederlag på rundt halvannen million for årene 2018 til 2020, men har nå i stedet fått en regning på rundt 3,2 millioner i sakskostnader for tre instanser.

De pengene går forøvrig til å dekke salærkravet fra BAHR-advokat Are Stenvik, som dermed vant sin sist sak i Høyesterett før han etter alle solemerker utnevnes til ny dommer i Høyesterett.

Dommen finner du her.