1. januar i år trådte havenergilovforskriften i kraft, og områdene Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II er åpnet for fornybar energi til havs. Olje- og energiminister Tina Bru har tidligere annonsert at vi nå skriver et nytt kapittel i norsk energihistorie. Men får vi ikke på plass et helhetlig system for pantsettelse av havvindturbiner, risikerer vi et halvferdig kapittel.

For å dekke deler av kapitalbehovet til kommende havvindutbygginger, vil det være nødvendig å legge til rette for lånefinansiering. Slik lånefinansiering blir vanskelig å etablere på tilfredsstillende vilkår uten at långiver gis betryggende pant i vindparken og ikke bare i aksjene i utbygger. Pantsettelse krever lovhjemmel, og dersom hjemmelen ikke eksisterer eller er tilstrekkelig klar, vil lånetilgang og investeringsvilje svekkes.

Vindturbiner på land pantsettes sammen med den faste eiendom og registreres i grunnboken. Denne type pant omfatter pantsetters eksisterende så vel som fremtidige vindturbiner som oppføres på grunnen. Fordi havbunnen ikke er underlagt privat eiendomsrett, kan ikke havbaserte vindmøller pantsettes etter disse reglene. Med dagens regler er det heller ikke mulig å pantsette kraftledninger på kontinentalsokkelen. På land finnes det et eget (men lite brukt) system for dette i kraftledningsregisterloven. Denne loven gjelder likevel bare for kraftledninger med konsesjon etter energiloven, som ikke gjelder på kontinentalsokkelen.  

Det har vært diskutert om turbinene kan pantsettes som en del av utbyggers driftstilbehør. Dette synes nå å være utelukket som følge av at flytende havvindturbiner kan pantsettes etter sjøloven som «andre flytende innretninger». Dette har tidligere vært usikkert, men i mai i fjor meldte Sjøfartsdirektoratet at skipsregisteret (NOR) var i ferd med å registrere sin første flytende vindmølle. Ifølge NOR har denne prosessen vært tidkrevende, blant annet på grunn av tekniske krav til vindturbinen. Det er derfor ikke sikkert at systemet slik det eksisterer i dag, er velegnet for pantsettelse av større havvindparker, som vil kunne bestå av flere hundre turbiner. Dessuten finnes det ingen mulighet for å etablere pant i bunnfaste turbiner.

Det kan i alle fall konkluderes med at det i dag ikke finnes et velfungerende system for pantsettelse av havvindparker som grunnlag for en bærekraftig finansieringsordning.

Inspirasjon fra oljebransjen

Under høringsrunden for den nye havenergiforskriften, etterlyste flere av høringsinstansene regler for pantsettelse av konsesjon. Selv om slik pantsettelse ikke ble nærmere vurdert i forbindelse med forskriftsarbeidet, mener flere det er hensiktsmessig å kopiere petroleumslovens system for pantsettelse av utvinningstillatelser siden det er flere likhetstrekk mellom utvinningstillatelser og tillatelser etter havenergiloven. Pantsettelse av utvinningstillatelser registreres i petroleumsregisteret, og innretninger som følger med, blir pantsatt sammen med tillatelsen. Det vil være nødvendig med et eget havvindregister for å etablere en tilsvarende ordning for havvindkonsesjoner med tilhørende anlegg.

Samtidig er det store ulikheter mellom disse to næringene. Oljebransjen er i hovedsak bygd opp etter et joint venture-prinsipp, hvor det i praksis etableres pantesikkerhet i den enkeltes andel (eventuelt flere andeler under ett). Det er utvinningstillatelsen som er panteobjektet, og den vil ha en selvstendig verdi, både før utvinningens oppstart og underveis.  Det er rimelig å anta at havvindutbygginger vil følge prosjektmodellen, som for utbygginger på fastlandet. For å få på plass gode løsninger for havvind, må det blant annet vurderes hvilke formuesgoder det er behov for å pantsette. Dersom konsesjonen skal kunne pantsettes, må den også kunne overdras. Anlegget kan riktignok omsettes etter havenergiloven, men da må erverver ha ny konsesjon. Konsesjonen fremstår dermed mer som et styringsmiddel enn et formuesgode for innehaver. Hvorvidt pant i konsesjonen er hensiktsmessig, fortjener en dyptgående diskusjon mellom de involverte aktørene i industrien. Vi ønsker ikke å havne i situasjonen som markerte starten på oljeeventyret, hvor manglende hjemmel for pantsettelse førte til at sikkerheter ble etablert etter løse analogier fra eksisterende lovverk. Det er behov for en åpen høringsrunde snarlig. Vi kan ikke bare kopiere systemet i oljebransjen uten videre fordi det er letteste utvei.

Debatten har tendert til kun å fokusere på løsninger innen oljebransjen, men det bør i en slik prosess vurderes alternative løsninger basert på eksisterende lovverk innenfor andre bransjer. I luftfartsnæringen, for eksempel, pantsettes luftfartøy særskilt, og det er utviklet et velfungerende lovverk. Luftfartsnæringen nyter også godt av Cape Town-konvensjonen, som sørger for et godt samspill internasjonalt, og det vil kunne være aktuelt å se på denne type løsninger i tilknytning til mobilt løsøre til havs.

I forlengelsen av dette bør det vurderes om det er behov for å kunne pantsette enkeltelementer i en havvindpark, for eksempel i form av salgspant over generatorene. Dette vil gi fleksibilitet for utbygger, men det er ikke sikkert det i praksis er ønskelig at et slike pant skal kunne uthule et pant over hele turbinen eller en større havvindpark.

Danskenes løsning

Matrikkelloven inneholder en bestemmelse som fastslår at «fast anlegg på eierløs sjøgrunn» kan matrikuleres som anleggseiendom og registreres som egne enheter i grunnboken. Anleggseiendommen får tildelt et eget matrikkelnummer og kan pantsettes etter reglene for fast eiendom. Loven får imidlertid ikke anvendelse på kontinentalsokkelen. En mulighet kunne vært å gi enkelte bestemmelser i matrikkelloven anvendelse på kontinentalsokkelen. Her har vi et eksisterende system som kan tilpasses.

I Danmark pantsettes havbaserte vindmøller etter reglene om fast eiendom, uten at territoriet vindmøllene står på matrikuleres. Kravet til individualisering oppnås ved angivelse av anleggets geografiske posisjon med koordinater samt et ID-nummer. Dette fremstår som en effektiv løsning. Et slikt system kunne blitt lagt til grunn i Norge ved å gi enkelte bestemmelser i matrikkelloven anvendelse på kontinentalsokkelen. Dette vil også være tidsbesparende fordi det ikke krever opprettelse av ny lov og nytt register. Norske myndigheter bør se på mulighetene for å gjøre tilpasninger i matrikkelloven.

Myndighetene må på banen

Panteløsningene i dag er neppe tilfredsstillende for potensielle långivere. Dette er en barriere som kan hindre nødvendige investeringer for fremtidens utbygginger, ikke minst der det er behov for utenlandsk fremmedkapital. Norge må derfor få på plass helhetlige løsninger forhavvindutbygginger. Dette tar tid, og for at ikke det nye energieventyret skal bli en haltende affære, må myndighetene på banen nå.