Russlands invasjon av Ukraina legger press på folkeretten. Det er også tilfellet for det viktigste tvisteløsningsorganet på internasjonalt nivå: Den internasjonale domstolen (ICJ). Den siste Ukraina v. Russland-saken for ICJ viser forskjellige tilnærminger til folkeretten, både fra disse to landene og fra det internasjonale samfunnet som helhet.

Tre dager etter Russlands invasjon til Ukraina, saksøkte Ukraina Russland ved ICJ for å «manipulere begrepet folkemord for å rettferdiggjøre aggresjon».

Påstanden som Ukraina fremmer er smart og uvanlig, i den forstand at Ukraina ikke ber domstolen finne at Russland er ansvarlig for brudd på sine internasjonale forpliktelser – de hevder ikke at Russland forårsaker et folkemord i Ukraina. Ukraina ber derimot ICJ finne at Ukraina IKKE bryter sine forpliktelser. Da faller Russlands unnskyldning for invasjonen, og den er ulovlig.

«Folkerett» når man selv tjener på det

Russland forankrer sin «spesielle militære operasjon» i folkeretten. Ifølge Putin er «operasjonen» basert på artikkel 51 om selvforsvar i FN-pakten, samt for å forhindre folkemord «begått av Kiev-regimet» i Dontesk og Luhansk republikker. Putins ord, som president, må antas å reflektere Russlands syn som stat.

Dette grunnlaget er problematisk, fordi det er uklart – og usannsynlig – at man folkerettslig kan forsvare at de «autonome» Donetsk-og Luhansk-folkerepublikkene er uavhengige stater. Dermed kan ikke Russland intervenere etter forespørsel fra disse «republikkene». Videre er det enda mer uklart hvordan dette grunnlaget kan hjemle at Russland griper inn på grunnlag av «selv»-forsvar.

Ukraina bruker også et interessant jurisdiksjonsgrunnlag. Russland anerkjenner ikke ICJs generelle jurisdiksjon, men på en sak-til-sak basis. Likevel ratifiserte Russland Folkemordskonvensjonen 3. mai 1954. Artikkel IX  i  konvensjonen gir ICJ kompetanse til å håndtere spørsmål om tolkning og anvendelse av konvensjonen.

Russland møtte ikke til høringen om midlertidig forføyning som ble avholdt i mars, angivelig på grunn av den korte fristen som ble gitt, men sendte et dokument som ga svar på Ukrainas «absurde» påstand.

Russland kan ikke få i både pose og sekk: På den ene siden bruker russerne folkerettslige argumenter for å rettferdiggjøre sine handlinger – at de griper inn på grunn av plikten de har til å forhindre folkemord – og samtidig nekter Russland å spille folkerettspillet når deres eget argument brukes mot dem.

Veien videre

Det er en lang vei fremover. Ukraina har allerede levert alle sine prosesskriv innen 1. juli. Russland vurderer å møte til hovedforhandlingen, men påstår at de i så fall trenger hele 18 måneder til å utarbeide sitt svar. ICJ satte derimot Russlands tilsvarsfrist til 23. mars 2023.

I mellomtiden beordret ICJ Russland å suspendere den «spesielle militære operasjonen». Russland har erklært at det ikke vil etterkommes. Det reiser et sekundært spørsmål om statens ansvars ved brudd på en obligatorisk ordre fra ICJ.

Som et mulig hint om hva som kommer, har domstolen allerede bekreftet at de er i tvil om hvorvidt folkemordskonvensjonen autoriserer ensidig bruk av makt på en annen stats territorium for å forhindre eller straffe et påstått folkemord.

Det er et tilfelle av en stat mot en annen stat, men saken har multilaterale implikasjoner. I disse tilfellene åpner domstolens regler for andres staters deltakelse. Frem til i dag har fire land søkt om deltakelse: Latvia, Litauen, New Zealand og Storbritannia. ICJ må behandle spørsmålet om disse statenes deltakelse. I tillegg har 44 andre land –Norge blant dem– sendt en felles uttalelse til ICJ 18. juli, der de støtter Ukrainas søksmål. Et sentralt poeng der er at deltakelse gjøres på selvstendige grunnlag. Solidaritet har et begrenset effekt i ICJ.

Denne saken, sammen med Gambia v Myanmar-saken, som fortsatt ligger til behandling i ICJ, setter folkemord i sentrum for en større diskusjon om universelle forpliktelser (erga omnes).  Dette viser at, i det 21-århundre, kan ikke folkeretten reduseres til kun statlige frivillige relasjoner.

Det er altså mange internasjonale spørsmål som vil bli adressert av ICJ i Ukraina v. Russland. Til syvende og sist handler saken om ICJs rolle i å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.