I kjølvannet av plenumsdommen i klimasøksmålet, er det blitt debatt om hvorledes Høyesterett utøver sin rolle som kontrollør av Stortingets og regjeringens beslutninger. Utgangspunktet er at Høyesterett er tilbakeholden og forsiktig, og derfor sjelden setter foten ned. Jeg mener Høyesterett er for forsiktig og at tilbakeholdenheten kan bidra til å redusere kvaliteten på de politiske prosessene i Regjeringen og Stortinget.
Høyesteretts tilbakeholdenhet skyldes først og fremst at dommerne er opptatt av å ikke blande seg inn i politikken. På utlendingsrettens området har det vært tydelig kommunisert i en årrekke. Med klimadommen fikk vi et nytt viktig eksempel på det samme. Det som kanskje kan sies å representere en utvikling med klimadommen, er flertallets tilbakeholdenhet med å håndheve saksbehandlingsreglene. Slike regler er regnet som upolitiske og håndhevingen av disse ligger i kjernen av Høyesteretts oppdrag.
Det følger av dommen at staten hadde erkjent at klimakonsekvensene av forbrenningsutslippene ikke var utredet og vurdert i konsekvensutredningen. Mindretallet mente dette var en fundamental feil som måtte lede til ugyldighet. Flertallet mente at klimakonsekvensene kunne vurderes senere, hvis og når det ble gjort drivverdige funn, og la dessuten vekt på at «..relevansen for det globale klimaet av å opne området (var) eit tema som var høgt på den politiske agendaen..» og gjorde med det saksbehandlingen til noe politisk.
Jeg vil ikke ha noen bestemt mening om utfallet av klimasøksmålet. Jeg mener imidlertid at flertallets syn på saksbehandlingsreglene kan få klare negative konsekvenser for vurderingen av slike reglers viktighet. Det vil være veldig uheldig om embetsverket i departementene og politikerne i Regjeringen og Stortinget, skulle sitte igjen med følelsen av at saksbehandling ikke er så viktig og at alt er «politikk». Faktum er viktig som premiss for politikken og har egenverdi. Hvis alt er politikk og jussen egentlig ikke har noen rolle, er konsekvensen dessuten at grensesetting ikke mulig. Vår konstitusjon bygger på maktfordeling og dermed på grenser for makt. Høyesterett må med jevne mellomrom minne om disse grensene for at de ikke skal bli for utydelige for oss.
