Stortinget skal nå behandle Totalberedskapsmeldingen (Meld. St. 9 2024-2025). Der presenteres tre hovedmål som det er lett å slutte seg til. Disse skal ligge til grunn for arbeidet med å styrke det sivile samfunnets motstandskraft. Målene er: Et sivilt samfunn som er forberedt på krise og krig, et sivilt samfunn som motstår sammensatte trusler, og et sivilt samfunn som understøtter militær innsats. Helt grunnleggende og helt avgjørende for alle disse tre hovedmålene er at vi opprettholder, ivaretar og styrker rettsstaten og rettssamfunnet vårt, altså en samfunnsorden som bygger på lov og rett. Det gir langt mindre mening å skulle forsvare samfunnet vårt om vi selv starter med å angripe eller undergrave de helt grunnleggende verdier, prinsipper og rettigheter dagens samfunn bygger på.

Den geopolitiske situasjon er i kraftig endring, og samfunnet vårt må endre seg med den virkeligheten. Juristforbundet vil være en sentral aktør og støttespiller i arbeidet både med Totalberedskap og Totalforsvaret. Fordi rettssamfunnet, og da jusen, vil spille en helt sentral rolle her. Men å være en aktør her betyr både å påpeke hva man bør gjøre, og hva man ikke bør gjøre. Juristforbundet mener at dagens samfunn forsvarer vi best med å holde grunnleggende prinsipper, verdier og rettigheter i hevd lengst mulig. Samfunnet må endre seg innenfor dette rammeverket.

Regjeringens forslag til nytt kapittel om arbeidskraftberedskap i sivilbeskyttelsesloven og som nå ligger til behandling i justiskomiteen utfordrer noen av de grunnleggende prinsippene i vårt demokrati. Makten forskyves, friheten begrenses, og det mangler en helhetlig plan for gjennomføring. Professor Benedikte Moltumyr Høgberg ved Universitetet i Oslo har i sitt høringsinnspill til komiteen grundig belyst disse utfordringene, og hennes vurderinger fortjener bredere oppmerksomhet.

Når regjeringen gjør seg selv til dommer

Et av de mest alvorlige problemene med lovforslaget er at regjeringen gis fullmakt til selv å avgjøre når Norge befinner seg i en situasjon som krever ekstraordinære tiltak. Dette innebærer en maktforskyvning fra Stortinget til regjeringen som ikke uten videre er forenlig med maktfordelingsprinsippet. Som Høgberg påpeker, har Grunnloven § 26 gitt regjeringen mandat til å bruke militærmakt uten Stortingets samtykke, men ingen tilsvarende myndighet over sivil arbeidskraft. Nå ønsker regjeringen å utvide sin egen fullmakt uten tydelige begrensninger eller mindretallsgarantier.

Regjeringen foreslår et omfattende register over befolkningens arbeidskraft, som kan benyttes til tvungen arbeidskraftberedskap. Det er viktig at regjeringen ikke gis fullmakt til å samle inn og lagre personopplysninger uten klare rettslige rammer. Dette kan bryte med både GDPR og grunnleggende menneskerettigheter. Norge bør ikke være et land hvor staten uten videre kan tvinge folk til arbeid uten demokratisk kontroll, og lovforslaget kan åpne døren til en farlig presedens.

Frivillighet må være førstevalget

I et land med allerede presset arbeidskraft, hvordan skal man mobilisere sivil arbeidskraft uten å rive bort bærebjelkene i samfunnet? Domstoler, advokatkontorer, departementer, barnehager, skoler, butikker, helsevesen og transportsektoren må fungere selv i krisetider. Hvem skal holde samfunnet i gang hvis arbeidskraften omdisponeres? Dette kan bli særdeles vanskelige beslutninger og avveiinger, som ikke må fattes i en boble.

Norsk tradisjon og rettsstat bygger på tillit, ikke tvang. I vurderingen ved å innføre tvungen arbeidskraftberedskap, burde regjeringen ha en langt grundigere vurdering av hvor langt man kommer med en frivillig ordning i samarbeid med partene i arbeidslivet. Dette vil, som for eksempel Høgberg understreker, løse mange av de rettslige utfordringene, respektere individets autonomi og samtidig sikre et sterkere samfunnsengasjement i krisesituasjoner.

Regjeringen må gå tilbake til tegnebrettet

Stortinget må kreve en gjennomtenkt plan, grundig juridisk forankring og en løsning som bygger på frivillighet så langt det lar seg gjøre. Stortinget må rett og slett kreve en plan som bygger på de verdier, prinsipper og de rettigheter i samfunnet som vi søker å beskytte. Det norske samfunnet er sterkt når det står sammen – men det skjer først og fremst gjennom tillit, ikke gjennom påbud og fullmakter.