Ved Høyesteretts dom 30. juni 2025 (HR-2025-1238-A) ble 13 aksjonister som var tilknyttet Norske Samers Riksforbunds Ungdomsutvalg og Natur og Ungdom, frifunnet for ikke å ha fulgt pålegg fra politiet om å forlate resepsjonsområdet i Olje- og energidepartementet under en demonstrasjon i februar 2023. Aksjonistene demonstrerte mot manglende oppfølgning av Høyesteretts dom i Fosen-saken (HR-2021-1975-S). hvor Høyesterett kom til vedtaket om vindkraftutbygging på Fosen-halvøya stred mot reindriftsnæringens rettigheter etter FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27, og derfor var ugyldig.

Unnlatelse av å etterkomme pålegg fra politiet er straffbar etter politiloven § 5, jf. § 30 nr. 1. I dommen av 30. juni 2025 la Høyesterett til grunn at politiets pålegg til aksjonistene om å forlate Olje- og energidepartementets lokaler var lovlig og ikke krenket retten til forsamlings- og demonstrasjonsfrihet etter Grunnloven § 101 andre ledd, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 11 eller SP artikkel 21. Når aksjonistene ble frifunnet, var det fordi demonstrantene var blitt anholdt av politiet og utsatt for en ulovlig etterfølgende frihetsberøvelse, som varte fra en time og ti minutter til en time og 52 minutter. Det springende spørsmålet er om straffansvaret for brudd på et pålegg fra politiet kan falle bort ved at politiet utsetter den som pålegget retter seg mot, for en etterfølgende ulovlig handling («retorsjon»).

Provokasjon og retorsjon

Etter straffeloven § 271 andre ledd kan en kroppskrenkelse «gjøres straffri» dersom den blir gjengjeldt med en kroppskrenkelse eller kroppsskade («retorsjon»), eller dersom kroppskrenkelsen gjengjelder en forutgående kroppskrenkelse, kroppsskade eller særlig provoserende ytring («provokasjon»). Begrunnelsen for straffrihet på grunn av provokasjon er dels at den straffbare handlingen kan unnskyldes og dels at den som blir utsatt for handlingen, ikke har samme krav på beskyttelse, mens begrunnelsen for straffrihet ved retorsjon er at den skyldige gjennom gjengjeldelsen har fått tilstrekkelig straff.

Vi har ingen andre bestemmelser enn straffeloven § 271 andre ledd som gjør en straffbar handling straffri dersom den er blitt fremprovosert eller gjengjeldt. Provokasjon eller gjengjeldelse vil selvsagt alltid kunne være et moment ved straffutmålingen, men utenom de tilfellene som er omhandlet i straffeloven § 271 andre ledd, kan provokasjon eller gjengjeldelse ikke føre til at straffansvaret faller bort.

Tidligere praksis

Dommen av 30. juni 2025 følger opp HR-2024-2167-A, som gjaldt en demonstrasjon av klima- og miljøorganisasjonen Extinction Rebellion. Her hadde to demonstranter deltatt i en «sitt ned»-aksjon i Olje- og energidepartementets resepsjon. Etter noen timer påla politiet dem om å fjerne seg. De etterkom ikke pålegget, og de ble da pågrepet og kjørt til sentralarresten, hvor de satt noen timer før de ble løslatt og bøtelagt for ikke å ha fulgt pålegg fra politiet. Høyesterett kom til at politiet hadde tilstrekkelig grunnlag for å pågripe demonstrantene og kjøre dem til politihuset. Den videre frihetsberøvelsen var imidlertid ulovlig, og de ble derfor frifunnet for ikke å ha fulgt pålegget fra politiet.

Spørsmålet om frifinnelse for ikke å ha fulgt pålegg fra politiet har også vært oppe i en tidligere sak for Høyesterett (HR-2023-604-A), men der tok Høyesterett ikke stilling til om politiets pålegg var i strid med forsamlings- og demonstrasjonsfriheten. Uten å ta stilling til om politiets pålegg krenket forsamlings- og demonstrasjonsfriheten, frifant Høyesterett i denne saken på grunnlag av politiets etterfølgende ulovlige frihetsberøvelse.

Ulovfestet frifinnelsesgrunn

I de sakene som har vært for Høyesterett om straff for brudd på pålegg fra politiet. har Høyesterett tatt utgangspunkt i at fredelige demonstrasjoner etter praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) ikke skal møtes med trussel om straff med mindre det foreligger særlig gode grunner. Dette er i og for seg greit, men verken i HR-2024-2167-A eller i HR-2025-1238-A var det spørsmål om å straffe deltakelse i demonstrasjonen. Tiltalen gjaldt brudd på pålegg fra politiet. Et pålegg fra politiet om at demonstranter skal fjerne seg, kan være et brudd på forsamlings- og demonstrasjonsfriheten, og i så fall kan unnlatelse av å etterkomme pålegget, selvsagt ikke straffes. Både i HR-2024-2167-A og i HR-2025-1238-A kom imidlertid Høyesterett til at pålegget fra politiet var lovlig og ikke krenket forsamlings- og demonstrasjonsfriheten.

Når demonstrantene likevel ble frifunnet, var det fordi politiet etterpå utsatte demonstrantene for en ulovlig frihetsberøvelse. Gjennom disse dommene har Høyesterett innført ulovlig gjengjeldelse («retorsjon) som ulovfestet frifinnelsesgrunn ved brudd på pålegg fra politiet. Denne praksisen har ikke støtte i praksis fra EMD og har heller ingen annen rettslig forankring. Det finnes ingen avgjørelser av EMD som sier at brudd på et lovlig inngrep i forsamlings- og demonstrasjonsfriheten ikke skal kunne straffes dersom lovbryteren senere blir utsatt for en ulovlig gjengjeldelse.

Vil undergrave effektiviteten

I de avgjørelsene som jeg har nevnt, har Høyesterett, under påberopelse av praksis fra EMD, uttalt at spørsmålet om et inngrep i forsamlings- og demonstrasjonsfriheten er rettmessig, må bedømmes på grunnlag av myndighetenes samlede tiltak – før, under og etter inngrepet. EMD har imidlertid aldri uttalt seg så generelt. I tilfeller hvor brudd på pålegg fra politiet er blitt fremprovosert eller blitt gjengjeldt, kan handlingene i noen tilfeller henge så nøye sammen at de må bedømmes samlet. Både i HR-2024-2167-A og i HR-2025-1238-A ble imidlertid pålegget fra politiet isolert sett ansett lovlig. For meg fremstår det som temmelig fremmed i slike tilfeller å frifinne på grunnlag av retorsjon.

I Fosen-saken hadde myndighetene under demonstrasjonen i Olje- og energidepartementet i februar 2023 – ved ikke følge opp Høyesteretts dom fra 2021 – forsettlig begått et menneskerettsbrudd som hadde vart i 500 dager. Demonstrasjonen var således fremprovosert av et forsettlig og langvarig menneskerettsbrudd fra myndighetene. Det kan på denne bakgrunn reises spørsmål om politiets pålegg til demonstrantene var et inngrep i forsamlings- og demonstrasjonsfriheten. Høyesterett konkluderte imidlertid med at pålegget var lovlig. Under disse omstendighetene ville en riktig reaksjon for bruddet på politiets pålegg etter min mening ha vært straffutmålingsfrafall etter straffeloven § 61. Det er vanskelig å forstå hvordan politiets etterfølgende ulovlige frihetsberøvelse skal kunne rettferdiggjøre brudd på politiets lovlige pålegg. Den praksis som Høyesterett har innført, vil på sikt undergrave effektiviteten i politiets arbeid.