Norge har forpliktet seg til en storstilet reduksjon av klimagassutslipp. Da må det til en betydelig elektrifisering de nærmeste årene skal målene nås. I den forbindelse er det uansett vanskelig å se at utslippsfri kjernekraft kan bidra til elektrifisering og klimagassreduksjoner før på slutten av 2030-tallet.

Fornybar kraftproduksjon fra vann, land- og havvind og sol lar vente på seg. Det er begrenset hva som kan bygges ut av ny vannkraft gjennom opprusting og utvidelser og småkraft. Fornybar kraftproduksjon er arealkrevende. Landvindutbygging har stoppet opp. Få kommuner vil regulere til vindkraft i arealplanleggingen. Flere kommuner er derimot positive til kjernekraft.

Solkraftprosjekter av noen størrelse lar også vente på seg. Havvind vil først bidra til kraftforsyningen etter 2030. I motsetning til vind- og solkraft er kjernekraft grunnlast i kraftproduksjon.

Ikke-sak i 40 år

Kjernekraftutbygging er lite arealkrevende, og kan foretas i områder med stort kraftforbruk. Kjernekraft reiser på den annen side en rekke spørsmål om helse, atomsikkerhet, ansvar for og transport av nukleært materiale, radioaktivt avfall og sluttdeponering ved nedlegging. Behandling av søknader om kjernekraft reguleres av lover forvaltet av ulike departementer og statlige etater. Norge har ratifisert en rekke konvensjoner om kjernekraft knyttet til sikkerhet, varsling og assistanse ved ulykker, ansvar og beskyttelse av nukleære anlegg og materiale. 

Dette er ikke første gang kjernekraft har vært et sentralt spørsmål i kraftforsyningen. Norge fikk egen atomenergilov allerede i 1972 som bygget på et lovforslag fra en komite oppnevnt i 1957 for å utrede spørsmål om atomenergilovgivningen i Norge. Komiteens første formann var høyesterettsadvokat Jens Christian Hauge. Komiteens innstilling ble fremlagt i 1966. Landets fremtidige kraftoppdekning sto sentralt i komiteens arbeid. Komiteen la til grunn at disponibel vannkraft den gang for utbygging fremover var begrenset. Eventuell utbygging av varmekraft i form av kjernekraft mente komiteen da kunne bidra til kraftoppdekningen utover på 1970- og 1980-tallet. Atomenergiloven inneholder bestemmelser om konsesjon for atomanlegg, løyve for å inneha atomsubsans, regler om oppføring og igangsetting av anlegg, erstatningsansvar og forsikring.

Parallelt med forberedelsen av atomenergiloven opprettet Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) en egen varmekraftenhet, som blant annet vurderte plassering av det første kjernekraftverket. Vestby kommune ble ansett for å være mest aktuell som vertskommune. Ved Stortingets behandling av energimeldingen i 1980 ble det imidlertid slått fast at kjernekraftverk var uaktuelt som ledd i kraftoppdekningen her til lands. Siden den gang har kjernekraft vært en ikke-sak i norsk samfunnsdebatt i over 40 år.

Nye forslag

Nok en gang står kjernekraft sentralt i debatten om vår fremtidige energiforsyning. Stortinget behandler flere forslag om kjernekraft 5. juni. Energidepartementet opplyste nylig at det skal nedsettes et utvalg som skal gjennomgå og vurdere ulike sider ved en eventuell fremtidig etablering av kjernekraft i Norge. Samtidig sendte departementet på høring melding med forslag til konsekvensutredningsprogram fra Norsk Kjernekraft AS om bygging av et kjernekraftverk i et næringsområde i Heim og Aure kommuner basert på små modulære reaktorer med en ytelse hver på mindre enn 300 MW. Kraftverkets maksimale effekt er anslått til 1500 MW med en årlig produksjon på 12,5 TWh. Meldingen er første ledd i konsesjonsprosessen, og utløser dermed forvaltningsrettslige krav til saksbehandlingen.

Det er nødvendig med en oppdatering av atomenergilovens bestemmelser om konsesjonsbehandling av nukleære energianlegg, som i liten grad er endret etter at loven trådte i kraft. Konsesjonsbestemmelsene bygger i stor grad på konsesjonssystemet fra lovgivningen for vassdragskonsesjoner. Det bør foretas revisjon blant annet av reglene om saksbehandling av søknader, konsesjonsvedtak og bestemmelsene om anlegg og drift, vilkår, varighet og omgjøring. Kompetansen for både konsesjonsbehandling og tilsyn lå opprinnelig i Industridepartementet, og fra 1978 i Olje- og energidepartementet. For å skille ansvaret for konsesjon og tilsyn, ble daværende Statens Atomtilsyn slått sammen med Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet fra 1993, og er underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Konsesjonsbehandlingen av kjernekraftverk bør fortsatt tilligge Energidepartementet.

Langt tidsperspektiv

Det skal nå skaffes til veie et godt nok kunnskapsgrunnlag før det tas standpunkt til om kjernekraft kan inngå i norsk kraftforsyning. Kjernekraft berører en rekke samfunnsområder, og konsekvensene for de involverte interesser må derfor utredes. Samtidig må det forventes at tid vil medgå til godkjennelse av teknologien i små modulære reaktorer før de kan anvendes for kraftproduksjon. Det er derfor uansett vanskelig å se at kjernekraft kan bidra til kraftdekningen før på slutten av 2030-tallet.

Det er i den forbindelse et tankekors at kjernekraft nå tar fokus bort fra vind på land, som er det eneste reelle alternativet for kraftutbygging av betydning frem mot 2030.