Først i voksen alder ba kvinnen om innsyn i papirene fra hennes egen barnevernsak. Først etter klage og mediedekning fikk hun fullt innsyn, og etter å ha satt seg inn i disse gikk hun til søksmål mot Ringsaker kommune. Der krevde hun 3,3 millioner kroner i erstatning og oppreisning.

Som grunnlag for kravet anførte hun at barneverntjenesten var kjent med at hun levde under uholdbare omsorgsforhold allerede fra fire års alder, gjennom mangfoldige bekymringsmeldinger om rus og vanskjøtsel. Hun fremholdt at hun mest sannsynlig ville vært frisk og arbeidsfør dersom
barneverntjenesten hadde grepet inn.

Rusmisbruk

Kommunen anførte for det første at barnevernstjenestens manglende omsorgsovertakelse ikke var uaktsom, og for det andre at kravet uansett var foreldet. Østre Innlandet tingrett er ikke enig noen av delene, og skriver:

«Retten mener kommunen ikke kan høres med at «episodisk» omsorgssvikt ikke var ansett som grunnleggende problematisk i 1989. Periodevist tungt rusmiddelmisbruk, i dette tilfellet «periodedrikking», var et betydelig samfunnsproblem, da som nå.

Etter rettens syn var det heller ikke på 80-tallet ansett som forsvarlig å la et barn bo alene hos en periodedranker. Det er mulig at kommunens ansatte ble «forledet» av at B kunne være veltalende og hyggelig, og presentere et ryddig og pent hus når hun var edru og kommunen kom på varslede hjemmebesøk. Det har etter rettens syn ikke betydning for vurderingen. Også på 80-tallet var det forventet at barnevernansatte kunne skille mellom fasade og realitet.»

Høy terskel

Retten legger til grunn at det skal være en høy terskel for å for å konstatere at det offentlige har opptrådt uaktsomt ved ikke å overta omsorgen for et barn, men:

«Retten mener likevel at det er påvist at kommunen har opptrådt uaktsomt ved å unnlate å gripe inn ytterligere, i ytterste konsekvens ved å overta omsorgen for A senest ved den nye meldingen om mors drikking i desember 1992. Retten viser igjen til de gjentatte meldingene om drikking fra mor, som kommunen selv, allerede rundt årsskiftet 1990, vurderte som «umulig å få tørrlagt». Det var en alvorlig feilvurdering fra kommunen å anse dette som enkeltstående hendelser, ikke som gjentatte utslag av et kronisk alkohol- og pillemisbruk. Etter rettens syn er det i hovedsak denne, grunnleggende, feilvurderingen som førte den samlede vurderingen galt av sted. Etter rettens syn ligger denne feilvurderingen ikke i kjerneområdet for slike «innviklede og ømfintlige vurderinger» som rettspraksis advarer mot å overprøve.»

Millionerstatning

Kvinnen tilkjennes 1,75 millioner kroner i erstatning, men får ikke medhold i kravet om oppreisning. Likevel tilkjennes hun fulle sakskostnader. Kvinnens prosessfullmektig, Ann-Iren Skjelbred, sier hun er glad for rettens konklusjon om at kommunen har brutt både undersøkelsesplikten og tiltaksplikten, også etter datidens standard.

– Særlig rettens vurdering av at kommunen ikke kunne høres med at det i en gitt periode var far som hadde den formelle omsorgen og at dette skulle stenge for tiltak. Vi er også helt enig i rettens vurdering av årsakssammenhengen, sier Skjelbred, som riktignok ikke fikk medhold i at kommunens svikt var årsak til 40 prosent medisinske invaliditet. Tingretten landet på 30 prosent.

– Rettsoppnevnte sakkyndig mente 40 prosent ville være riktig, og det var det vi prosederte på. Så vi er noe uenige i 30 prosent, men kan likevel leve med den konklusjonen. Jeg merker meg også at retten har vært i tvil vedrørende spørsmålet om oppreisning, noe jeg også er fornøyd med. Det skal svært mye til å få medhold i et krav om oppreisning, sier Skjelbred.

I spørsmålet om sakskostnader fremhever retten blant annet at kommunen har avslått alle forslag til forliksforhandlinger.