Ved Stortingets behandling av regjeringen Solbergs rusreform redegjorde riksadvokaten for hvilke tvangsmidler politiet kunne bruke i mindre narkotikasaker, og hvilke etterforskningsformål politiet kunne forfølge gjennom tvangsmiddelbruk i slike saker. Det var delte meninger i påtalemyndigheten om dette. I den offentlige debatten som fulgte varslet riksadvokaten at det ville komme en skriftlig klargjøring, noe som skjedde ved riksadvokatens brev 9. april 2021 til statsadvokatembetene og politidistriktene. Brevet fikk umiddelbart konsekvenser for politiets arbeid og innsats mot mindre narkotikalovbrudd.

Rushåndhevingsutvalgets utredning og mandat 

Rushåndhevingsutvalget leverte 18. juni i år sin utredning om håndheving av mindre narkotikaovertredelser (NOU 2024: 12) til Justis- og beredskapsdepartementet. Departementet har sendt utredningen på høring med høringsfrist 24. september 2024. Utvalgets mandat fastsatte som en «overordnet ramme» at bruk av og befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk fortsatt skal være straffbart, også for rusmiddelavhengige.

Det lå videre i mandatet at befatning med narkotika til egen bruk heller ikke rent faktisk skal være nærmest avkriminalisert fordi politiet mangler egnede virkemidler til å håndheve straffetrusselen. Utvalgets oppdrag var derfor både å utrede og foreslå en allmenn strafferettslig regulering av mindre narkotikalovbrudd og å drøfte hvilke «verktøy» som trengs for at politiet og påtalemyndigheten skal kunne håndheve slike lovbrudd effektivt.

Utvalget presiserer at håndhevingsnivået (i hvilken grad verktøyene skal brukes) er et (retts)politisk prioriteringsspørsmål som på øverste nivå hører under Stortinget og regjeringen. Utvalget har ikke ment noe om dette.

Riksadvokatens brev og politiets retningslinjer

I riksadvokatens brev 9. april 2021 redegjøres det for kravet til relevant etterforskningsformål ved bruk av tvangsmidler i etterforskning. Videre omtales grensen mellom ransaking av eller hos en mistenkt og såkalt tredjemannsransaking (ransaking av eller hos en person som ikke med skjellig grunn kan mistenkes for å være skyldig i det lovbruddet som begrunner ransakingen). Vilkårene for tredjemannsransaking er noe strengere. Dessuten behandles det allmenne vilkåret om at et tvangsinngrep må være nødvendig og ikke uforholdsmessig. Brevet inneholder her en generell uttalelse om at saker som kun gjelder bruk av narkotika og befatning med narkotika til egen bruk, «må vurderes som lite alvorlige» og at det derfor er «grunn til særlig oppmerksomhet om den begrensning som ligger i forholdsmessighetskravet». Brevet avsluttes med seks konkrete påtaledirektiver, blant annet om ransaking og kroppslig undersøkelse. 

Utvalget er i all hovedsak enig i riksadvokatens fremstilling av gjeldende rett. Men etter utvalgets syn er forholdsmessighetsvurderingen etter gjeldende rett mer nyansert enn riksadvokaten gir uttrykk for. I forholdsmessighetsvurderingen legger utvalget større vekt på hensynet til rettshåndhevelse enn riksadvokaten og mindre vekt på at både brukssaker og besittelsessaker vanligvis er mindre alvorlige lovbrudd. Dessuten mener utvalget at riksadvokatens uttalelse om at kroppslig undersøkelse i form av urin- eller blodprøve for å avdekke rusmiddelbruk er et uforholdsmessig inngrep, er for kategorisk. Og ikke minst mener utvalget at forholdsmessighetsvurderingen bør være mer nyansert enn riksadvokaten gir uttrykk for. 

Politiet fulgte 2. juli 2021 opp riksadvokatens brev fra 9. april med egne retningslinjer. Retningslinjene ble utarbeidet av en «nasjonal arbeidsgruppe» på anmodning fra Politidirektoratet. Direktoratet har distribuert retningslinjene til politidistriktene til bruk i opplæring av påtalejurister og tjenestepersoner. I motsetning til direktiver fra riksadvokaten er retningslinjer fra Politidirektoratet om bruk av tvangsmidler i straffesaker ikke bindende for politiet. Dette følger av at i det tosporede system er det overordnede ansvaret for straffesaksbehandlingen lagt til riksadvokaten.

På flere punkter finner utvalget at politiets retningslinjer legger større begrensninger på politiets handlingsrom enn det som følger av gjeldende rett og riksadvokatens direktiver. Utvalget anbefaler at riksadvokaten og/eller Politidirektoratet tar initiativ til å endre retningslinjene slik at de ikke unødvendig begrenser politiets handlingsrom. Dette bør gjøres uavhengig av lovgivers oppfølgning av utvalgets forslag til lov- og forskriftsendringer.

Forholdsmessighet

All bruk av tvangsmidler i etterforskning må ha et relevant etterforskningsformål. Det stilles krav til presisering av hvilket lovbrudd mistanken gjelder, og hva formålet med tvangsmiddelbruken er. Kravet til relevant etterforskningsformål innebærer at den konkrete tvangsmiddelbruken må være et relevant etterforskningsskritt ved det lovbrudd som utgjør grunnlaget for inngrepet. Videre er et generelt vilkår at tvangsinngrepet må være nødvendig og ikke uforholdsmessig. 

Forholdsmessighetsvurderingen er etter gjeldende rett mer nyansert enn det riksadvokaten gir uttrykk for i brevet fra april 2021, og ikke minst bør vurderingen være mer nyansert. Utvalget foreslår en markert utvidelse av hvilke momenter lovteksten (straffeprosessloven § 170a annet punktum) bør nevne uttrykkelig. Dagens formulering er «sakens art og forholdene ellers», mens utvalget foreslår at det i lovteksten skal stå «sakens art, inngrepets art, hensynet til rettshåndhevelse, hensynet til den inngrepet rettes mot og forholdene ellers». Tanken er at lovteksten enda klarere skal tilkjennegi at forholdsmessighetsvurderingen er konkret og bred, og at også hensynet til rettshåndhevelse er et viktig moment i vurderingen.

Forholdsmessighetskravet kan ikke forstås slik at enkelte typer av lovbrudd reelt blir nærmest avkriminalisert fordi lovbruddet betraktes som lite alvorlig i forholdsmessighetsvurderingen. Så lenge strafferammen for lovbruddet tilfredsstiller strafferammekravet i tvangsmiddelhjemmelen, må også brudd på straffebud med lav strafferamme til en viss grad kunne håndheves ved bruk av tvangsmidlet. I mindre alvorlige narkotikasaker har dette særlig betydning for adgangen til å ransake og foreta kroppslig undersøkelse.

Ransaking for å avdekke og bevisføre innehav

Utvalget foreslår at grensen mellom ransaking hos mistenkte og såkalt tredjemannsransaking blir tydeliggjort i lovteksten (straffeprosessloven §§ 192 og 195). I mindre alvorlige narkotikasaker er temaet særlig aktuelt der politiet ønsker å ransake mobiltelefonen til en person som er mistenkt for bruk av narkotika eller erverv eller innehav av narkotika til egen bruk. Utvalgets standpunkt er at ransakingsformålet er avgjørende, dvs. om en ransaking først og fremst skal opplyse saken mot den som vil utsettes for ransakingen eller mot en annen person, typisk en ukjent selger av narkotika. En eventuell ransaking i den sistnevnte situasjonen må skje etter de strengere reglene om «tredjemannsransaking». Slik utvalget ser det, er standpunktet en videreføring av gjeldende rett. Det er også i tråd med riksadvokatens standpunkt i 9. april-brevet.

Videre foreslår utvalget nye bestemmelser i straffeprosessloven § 195 som klargjør hva en personransaking kan omfatte. Bestemmelsen gir også veiledning for grensen mellom hva som er personransaking etter § 195 og henholdsvis kroppslig undersøkelse etter § 157 og ransaking av et «oppbevaringssted» etter § 192. I tillegg foreslår utvalget å klargjøre straffeprosessloven når det gjelder maktbruk ved iverksetting av ransaking. Forslaget har som formål å gi maktbruk et rettsgrunnlag som er bedre forankret i straffeprosessloven. Forslagene regulerer ikke grensene for maktbruken i det enkelte tilfelle, som vil bero på en konkret forholdsmessighetsvurdering.

For øvrig foreslår utvalget enkelte endringer i reglene om saksbehandlingen. Det foreslås bl.a. å klargjøre når påtalemyndigheten kan beslutte ransaking. Videre foreslås en presisering av bestemmelsen i straffeprosessloven § 198 første ledd nr. 2 om beslutningskompetanse for tjenestepersoner ved «fersk gjerning eller ferske spor».

Kroppslig undersøkelse for å avdekke og bevisføre bruk

Utvalget anbefaler at spyttprøve skal være den primære undersøkelsesmetoden ved mistanke om bruk av narkotika. I et rettssikkerhetsperspektiv er spyttprøve et fullgodt alternativ til en urin- eller blodprøve. Dessuten er innhenting av spyttprøve et markert mindre inngripende tiltak. Utvalget foreslår derfor en ny bestemmelse i straffeprosessloven (§ 157b) om spyttprøve. Utvalget går imidlertid ikke inn for at spyttprøve skal kunne fremskaffes med makt. Hvis siktede ikke er villig til å avgi spyttprøve, må en urin- eller blodprøve eventuelt innhentes i medhold av den allmenne bestemmelsen om kroppslig undersøkelse i straffeprosessloven § 157. Men i så fall skal den manglende medvirkningen til innhenting av spyttprøve tillegges vekt i vurderingen av om innhenting av urin- eller blodprøve er forholdsmessig. Det skal ikke være slik at siktede enkelt kan unngå straffansvar ved å nekte spyttprøve.

Etter utvalgets utkast kan en polititjenesteperson på egen hånd beslutte å undersøke om det foreligger tegn og symptomer på bruk av narkotika for å bekrefte eller avkrefte slik mistanke. Beslutning om at det skal innhentes spyttprøve treffes av påtalemyndigheten og forutsetter at det foreligger skjellig grunn til mistanke (sannsynlighetsovervekt) om at personen har brukt narkotika.

På samme måte som for ransaking foreslår utvalget å klargjøre straffeprosessloven slik at rettsgrunnlaget for maktbruk ved iverksetting av kroppslig undersøkelse blir bedre forankret i loven.

Som det fremgår over, har riksadvokaten ikke vurdert bruk av spyttprøve, og utvalget mener at riksadvokatens uttalelse i brevet 9. april 2021 om at kroppslig undersøkelse i form av urin- eller blodprøve for å avdekke rusmiddelbruk er et uforholdsmessig inngrep, er for kategorisk.