I Norge er dommere utnevnt av Kongen i statsråd og innehar dermed et embete som skal sikre dem uavhengighet i dommergjerningen. Har dommeren et embete har dommeren også et mandat. En dommer kan forlate sitt embete på to måter.
Den første måten er å forlate embetet ved oppnådd pensjonsalder, eller av ulike grunner trekke seg frivillig før oppnådd pensjonsalder. I litteraturen omtales dette som en frivillig avgang. I Norge er dette normen for dommeravganger. Et nylig eksempel er høyesterettsdommer Knut Kallerud som i februar i år meldte at han ønsket å tre tilbake som dommer før oppnådd pensjonsalder.
Den andre måten å forlate embetet på er at en dommer blir avskjediget gjennom en rettslig prosess der dommeren på et juridisk og formelt grunnlag gjennom en dom kan bli funnet uskikket til dommergjerningen. I litteraturen omtales dette som en formell avsettelse og har iallefall i nyere tid bare blitt gjennomført én gang i Norge.
En tingrettsdommer ble avskjediget ved dom fra embetet som følge av brudd på tjenesteplikter og krav til god dommerskikk. Som det heter fra NOU 2020:11 Den tredje statsmakt la Borgarting vekt på «at domskravet i Grunnlovens § 22 innebærer at saker som avskjedigelse av dommere behandles etter de særlige rettssikkerhetsgarantiene tvisteloven oppstiller, i tillegg til at uavhengighetskravet vil medføre at prøvingen av om vilkårene for avskjed er oppfylt, vil være særlig inngående for dommere.» Tingrettsdommerens anke til Høyesterett ble avvist (HR-2014-2174-U).
Jens Edvin Skoghøys avgang som dommer i Norges Høyesterett i vår åpner opp en ny og tredje kategori i Norge: En framskyndet avgang.
I den kommende Oxford Handbook of Comparative Judicial Behaviour peker forskerne Aníbal Perez-Liñán og Andrea Castagnola på fire faktorer som indikerer at en framskyndet avgang har funnet sted: avgangen er ikke motivert fra dommerens side, den er ikke frivillig, avgangen ledsages av økononomiske incentiver eller andre former for kompensasjon og ytelser etter at avgangen har funnet sted, og prosessen er uformell.
Skoghøy uttalte tidligere i vår at han var klar og motivert til å komme tilbake til dommergjerningen i Høyesterett. Gjennom avtalen om å trekke seg som høyesterettsdommer fikk Skoghøy en sluttpakke fra Høyesterett på 3,6 millioner kroner samt dekning av sine advokatutgifter.
De fire faktorene som indikerer en framskyndet avgang, antar ingenting om legitimiteten til motivasjonene bak avgangen fordi det kan være vanskelig å skille mellom legitime og illegitime avganger. Men to prinsipper kan legges til grunn: legalitet og rettferdig rettergang. Avgangene er tvilsomme når de ikke følger etablerte rettslige rutiner eller når aktørene bak avgangen ikke kan bevise at en dommer brøt en standard for god dommerskikk forut for den framskyndede avgangen.
I avtalen om Skoghøys avgang 14. april mellom høyesterettsdommer Jens Edvin Skoghøy og justitiarius Toril Marie Øie underrettet Øie Tilsynsutvalget for dommere «at Høyesterett ikke har behov for at Tilsynsutvalget behandler den tidligere henvendelsen fra Høyesterett» om vurdering av Skoghøy. Tilsynsutvalget valgte likevel å behandle saken og konkluderte 20. april at Skoghøy hadde «opptrådt i strid med med god dommerskikk» for sine offentlige uttalelser om ektefellen.
Ingen har utfordret Skoghøys jurdiske kompetanse. I pressemeldingen fra Høyesterett i april ved kunngjøringen av Skoghøys avgang uttalte justitiarius Øie at Skoghøy har «lagt ned et betydningsfullt arbeid for Høyesterett og for norsk rettsliv. Det står stor respekt av hans virke som dommer og rettsteoretiker.»
Den 8. juni kunngjorde Kvale Advokatfirma at de hadde engasjert Skoghøy og knyttet ham til avdeling for tvist og prosess. Firmaet uttalte at Skoghøy «vil med sin enorme faglige bredde bistå i Kvales oppdrag.»
Høyesterettsdommer Jens Edvin Skoghøy ble i statsråd innvilget avskjed i nåde etter søknad.
Perez-Liñán og Castagnola peker på at framskyndede avganger undergraver dommeres uavhengighet.
