Slik bygges anførslene opp i klimasaken

Et grundig referat fra første rettsdag skrevet av jurist og journalist Hilde Firmann Fjellså finner du her.

Greenpeace og Natur og Ungdom har stevnet staten for å stoppe oljeletingen. Konkret legges det ned påstand om at 23. konsesjonsrunde, som ble vedtatt sommeren 2016, er ugyldig.

Les ordlyden i Grl paragraf 112 her

Bak påstanden hviler anførsler som fundamentalt utfordrer forståelsen av både Grunnloven og domstolenes prøvingsrett, og flere klimaengasjerte jurister har bistått eller støttet saksanlegget. Én av dem er advokat Pål W. Lorentzen, som har karakterisert det kommende oppgjøret som "århundrets rettssak".

Også internasjonalt er det vist interesse for saken, blant annet i forrige utgave av The Economist.

Ugyldig

Saksøkernes prinsipale anførsel er at utvinningstillatelsene er i strid med Grunnlovens paragraf 112 og derfor ugyldige. Alternativt anfører de at vedtaket er i strid med petroleumsloven, eventuelt i strid med Norges folkerettslige- og menneskerettslige forpliktelser.

Subsidiært gjør miljøorganisasjonene gjeldende at hverken utredningsplikten eller begrunnelsesplikten er overholdt, og at vedtakene er ugyldige som følge av saksbehandlingsfeil.

- Økonomi er den eneste grunnen til at staten (...) har tildelt utvinningstillatelsene. Statens økonomiske vurderinger er imidlertid heftet med store feil, og det er vesentlig større økonomisk risiko forbundet med utvinningstillatelsene enn det staten har lagt til grunn. Vedtaket bygger dermed også på feil faktum, skriver miljøorganisasjonene.

Bred bevisføring

Som faktisk grunnlag for påstanden tenker klimaorganisasjonene føre bevis for at de ti utvinningstillatelsene i 23. konsensjonsrunde har irreversible og uakseptable miljømessige skadevirkninger, ved at de er 

• "uforenelig med det ekstremt presserende behovet for å redusere verdens- og Norges CO2-utslipp", og
• "ødeleggende for det sårbare miljøet i området nær iskanten og polarfronten"

Dermed blir det omfattende bevisføring, og det er satt av sju rettsdager til saken. Staten ved Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted legger ned påstand om frifinnelse. 

- Det saksøkerne argumenterer for, er ved nærmere ettersyn en utpreget frirettslig, politisk og utvidende tolking av paragraf 112, som går mye lenger enn grunnlovsgiver har ment og mye lenger enn det rettskildene gir grunnlag for, sier Sejersted.

Prøvingsretten

Regjeringsadvokaten varsler at han primært vil fokusere på saksøkers forståelse av paragraf 112.

- Dersom denne tolkingen ikke holder, så faller saken. Da er det meste av det omfattende faktum saksøkerne har trukket frem av mindre rettslig relevans, og utfallet av gyldighetsvurderingen etter statens syn klart, sier Sejersted.

Regjeringsadvokaten fremhever at norske myndigheter etterlever sine plikter etter paragraf 112 gjennom politikkutforming, vedtak og myndighetshandlinger, og at det er "et åpent spørsmål om paragraf 112 i det hele tatt åpner for domstolskontroll med de valg som gjøres".

"Skulle domstolene anse seg kompetente til å foreta en etterprøving, må det i så fall være med en høy terskel, som respekterer myndighetenes legitime behov for handlingsrom (...) Det saksøkerne søker å oppnå, er en vidtrekkende rettsliggjøring av et svært viktig samfunnsområde, på grunnlag av en kort og generell ordlyd i en grunnlovsbestemmelse som ble utformet uten dette for øyet. Men det vil verken være juridisk korrekt ut fra rettskildene eller prinsipielt riktig ut fra hensyn til demokrati og maktfordeling", heter det i sluttinnlegget.