Erstatningssaken Høyesterett avgjorde denne uken, er anlagt av nærmere 30 småsparere. Felles for dem alle er at de ble lurt til å låne pengene sine til en svindler, som lokket med 10 prosent rente og null risiko. De investerte beløpene varierte fra 100.000 og opp til 2,5 millioner.
Alle saksøkernes penger, til sammen 18 millioner kroner, gikk tapt.
Gjerningsmannen, en svensk forretningsmann, ble i Svea hovrett dømt til syv års fengsel for dette og en rekke andre grove bedragerier. Hos ham er det ingen penger å hente. Investorene har derfor i stedet forsøkt å gå etter mellomleddet. Svindleren leide nemlig inn et norsk selskap til å tilrettelegge og markedsføre det forlokkende gråmarkedslånet overfor norske kunder.
Kråkesølv
I prospektet ofrene ble forevist, fremkom det at lånet skulle brukes til å finansiere boliger og industrieiendommer i Sverige. Disse skulle ha en samlet verdi på over en halv milliard. Lånene skulle dessuten være sikret med 1. prioritet, og med et garantiinnskudd. I virkeligheten var verdien langt lavere, og eiendommene var dessuten for lengst pantsatt til pipa. Og garantiinnskuddet eksisterte ikke. Eiendomsutvikleren hadde forfalsket dokumentene.
I søksmålet har investorene anført at den norske tilretteleggeren burde ha reagert på den informasjonen som ble videreformidlet, og derfor kan holdes ansvarlig for tapene. Dette var Asker og Bærum tingrett enig i, da saken ble behandlet der i fjor vår. Tilretteleggeren anket, og vant frem i Borgarting lagmannsrett. Småsparerne anket videre, og nå har saken altså fått full behandling i Høyesterett.
Der er konklusjonen den samme som i lagmannsretten: Småsparerne må bære tapet selv – i tillegg til et knippe millioner i sakskostnader for tre instanser.
Ikke bransjepraksis
Høyesterett legger til grunn at tilretteleggere av slike lån, etter verdipapirhandelloven § 10-11 tredje ledd, plikter å «påse» at all informasjon til kunder eller potensielle kunder er korrekt eller riktig. Denne plikten går imidlertid ikke så langt som til å sjekke om dokumentene som fremlegges er forfalsket, mener Høyesterett, heller ikke når investorene er amatører. Høyesterett skriver:
«Tilrettelegger må i utgangspunktet kunne stole på ektheten av dokumentasjonen og sannferdigheten av opplysningene som mottas fra utsteder. Dersom det foreligger spesielle eller konkrete omstendigheter som gir grunn til å mistenke at dokumentasjonen er uekte eller at opplysningene er bevisst uriktige, må tilrettelegger foreta særlige undersøkelser. At det dreier seg om et obligasjonslån med høy kredittrisiko eller sentrale dokumenter som det er enkelt å kontrollere ektheten av, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å utløse en slik undersøkelsesplikt.»
Sentralt for Høyesteretts vurdering er at det i dag ikke er bransjepraksis for slike undersøkelser. Et sakkyndig vitne forklarte dette med at «investorbedragerier ikke er et stort nok problem til at myndighetene eller berørte interesse- og bransjeorganisasjoner har tatt til orde for en endring av markedspraksis».
«Etter mitt syn er det ikke grunn til å underkjenne det som fremstår som en veletablert og rasjonell bransjepraksis. Jeg bemerker samtidig at kravet til god forretningsskikk er en rettslig standard som det i fremtiden kan være aktuelt å justere og innskjerpe som følge av eventuelle nye utfordringer og behov», skriver førstvoterende Wenche E. Arntzen.
– Hold dere unna
– Det er enighet om at tilrettelegger ikke utførte noen kontroll, og blindt la utsteders egne opplysninger til grunn. Dette har Høyesterett nå sagt at er OK, fordi investorbedragerier forekommer sjelden og at en plikt til å undersøke investors opplysninger må «balanseres mot hensynet til et velfungerende – herunder effektivt – obligasjonsmarked». For investorene er det da betimelig å spørre hva en tilrettelegger som mottar 10 prosent av lånebeløpet i vederlag egentlig skal utføre, sier Per Conradi Andersen fra Kvale, som har ført saken for småsparerne.
Det samlede lånebeløpet var på 200 millioner kroner. Andersens klienter sto altså for omkring 18 av disse.
Selskapet som tjente godt på å formidle de verdiløse obligasjonene ble i 2019 avskiltet av Finanstilsynet, før det gjenoppsto under nytt navn. Selskapets forsikringsselskap, Zürich, tilkjennes sakskostnader på rundt 5,7 millioner kroner for tre instanser. Regningen fordeles på investorene, delvis justert etter hvor mye de ble lurt til å «investere».
– Effekten av Høyesteretts dom er at det fremover vil være opp til investorene å forsikre seg om at de opplysningene som står i investorpresentasjonen faktisk medfører riktighet. Rådet til småinvestorer må nå være at «hold dere unna denne type obligasjonslån, for nå løper røverne fritt rundt», sier Andersen.
