I slutten av svært mange straffedommer står det gjerne at gjerningspersonen dømmes til å betale erstatning og oppreisning til fornærmede. I praksis havner mesteparten av denne regningen på statsbudsjettet. Det viser tall som er innhentet i forbindelse med at regjeringen nå legger frem forslag til ny voldsoffererstatningslov.

I dag er systemet slik at den som er blitt tilkjent erstatning i en straffesak kan søke Kontoret for voldsoffererstatning om å få pengene utbetalt fra statskassen. Deretter overtar staten den ofte vanskelige oppgaven med å få inndrevet pengene fra domfelte.

– Vi vil at personer utsatt for vold og overgrep skal slippe å søke og vente på erstatning. Det vet vi kan oppleves som en ekstra belastning for personer som allerede har vært utsatt for alvorlig kriminalitet, skriver justis- og beredskapsminister Monica Mæland (H) i pressemeldingen.

I takt med at fornærmedes posisjon i strafferettspleien er styrket gjennom de siste tiårene, er summene som skal dekkes gjennom denne ordningen gått til himmels. Fra 2004 til 2016 ble utbetalingene mer enn firedoblet, til 410 millioner kroner.

Staten dekker det meste

I lovforslaget som ble sendt ut før helgen, opplyses at det i 2019 ble krevd regress for 54 prosent det utbetalte beløpet. Samtidig står det at kun 37 prosent faktisk ble inndrevet. Omregnet innebærer dette i så fall at 20 prosent av regningen for erstatningsbeløpene havner hos de domfelte, mens de resterende 80 prosentene dekkes av fellesskapet.

I lovforslaget som ble sendt på høring sist uke, skriver departementet at «det er nødvendig å endre regelverket for å sikre at skadevolder holdes ansvarlig og sørge for at staten får tilbake en større andel av beløpene som betales ut.»

Ordningen med voldsofferstatning ble gjennomgått i NOU 2016: 9 Rettferdig og forutsigbar – voldsskadeerstatning, men denne utredningen er siden ikke blitt fulgt opp. I lovforslaget som nå er på høring, skriver departementet at utredningen fra 2016 «ikke inneholder de nødvendige forenklinger»:

«Med utvalgets forslag er det, slik departementet ser det, grunn til å tro at det fortsatt vil være vanskelig for voldsutsatte å forutberegne sin stilling og at saksbehandlingen vil forbli krevende. I tillegg foreslår utvalget flere utvidelser av ordningen som etter departementets syn ikke er tilstrekkelig begrunnet.»

Umiddelbar regress

Departementet foreslår nå at alle som er tilkjent erstatning fra en skadevolder i en sak som omfattes av ordningen skal få en henvendelse fra staten, og at de uten nærmere søknad skal kunne få utbetalt erstatningen:

«En forutsetning for å få dette til er, etter departementets vurdering, at tilnærmet alle ulikheter mellom alminnelig erstatningsrett og ordningen for erstatning fra staten blir fjernet. Da kan staten utbetale erstatning i de samme tilfellene og i samme grad som domstolene har dømt skadevolder til. Samtidig kan staten kreve regress fra skadevolder for hele beløpet.»

Endringen innebærer at den voldsutsatte må gå til sivilt søksmål mot skadevolder for å få erstatning at dersom saken blir henlagt saken etter bevisets stilling eller foreldet. Samtidig er ett av hovedmålene ved forslaget å sikre at skadevolder i større grad enn i dag stilles økonomisk til ansvar for sine handlinger.  Departementet skriver:

«Forslaget om at skadevolder må være dømt til å betale erstatning til den voldsutsatte og at staten skal utbetale det tilkjente beløpet, gjør dette mulig. I punkt 15 foreslår departementet å lovfeste at staten skal kreve regress i saker der det foreligger dom for kravet. Departementet går inn for at det skal kreves regress umiddelbart etter at erstatning er utbetalt til den voldsutsatte, slik at staten i større grad får dekning for det som er utbetalt.»

Departementet foreslår også at det innføres et tak på 60 G per erstatning, for tiden ganske nøyaktig seks millioner kroner.

Hele høringsnotatet finner du her.