I trygdeskandalen tapte Nav flere saker i Trygderetten. Nav anket ingen av sakene, men fortsatte sin urettmessige praksis som om ingenting var skjedd. Dette er ikke første gang at staten fastholder en praksis i strid med dommer fra lavere rettsinstanser. Det bør innføres regler som forhindrer at et forvaltningsorgan kan tviholde på en praksis i strid med rettsavgjørelser, samtidig som forvaltningsorganet obstruerer rettsavklaring ved å unnlate å anke.

Maktmisbruk i NAV og politiet

En rettsstat styres av lover. Det er domstolene som har siste ord når lovene skal tolkes. Jeg tror de fleste vil mene at det lett vil være maktmisbruk om staten velger å se bort fra domstolenes tolkning av lovene, og forsetter å straffeforfølge basert på statens egen tolkning av lovene. Likevel ser vi med ujevne mellomrom at staten tillater seg dette, senest i trygdeskandalen.

I trygdeskandalen feiltolket Nav loven, noe Trygderetten påpekte i flere avgjørelser. Som Arnesen-utvalget skriver:

«Fra juni 2017 til sommeren 2018 ble det avsagt en rekke kjennelser i Trygderetten der Navs vedtak om å stanse eller kreve tilbake ytelser ble opphevet fordi Nav ikke hadde vurdert forholdet til trygdeforordningen. … Praksis ble likevel ikke lagt om, og en rekke personer fikk stanset eller tilbakekrevd ytelser frem til saken ble offentlig kjent høsten 2019.»

At staten tolker loven feil kan være alvorlig nok, men trenger ikke være umoralsk. Alle jurister har opplevd å feiltolke jussen, selv om man har gjort sitt beste. Høyesteretts dommere gjør sitt beste når de skriver dissens, men resultatet av innsatsen blir likevel at de får et prejudikat på at de tolket jussen feil. Etter mitt syn er det imidlertid en stor moralsk skandale at Nav fastholdt sin tolkning og praksis etter Trygderettens kjennelser, kombinert med at Nav ikke sørget for rettsavklaring, men tvert imot forhindret rettsavklaring ved ikke å anke.

Det er ikke bare Nav som har syndet på denne måten. Professor Hans Fredrik Marthinussen har skrevet om politiets strenge praksis om preventivt beslag av førerkort. Politiet beslagla ikke førerkortene fordi personene hadde blitt tatt for eller erkjent å kjøre i ruspåvirket tilstand, men fordi personene ble ansett uskikket da de for øvrig hadde erkjent bruk av cannabis. Politiets lovtolkning ble underkjent av både tingretten og lagmannsretten, men politiet tviholdt likevel sin praksis. Politiet forklarte dette med at det ikke forelå noe prejudikat fra Høyesterett. Men grunnen til at det ikke kom noe prejudikat fra Høyesterett var jo at når politiet tapte i lagmannsretten lot politiet være å anke. (Saken er også kommentert i Dagbladet uten betalingsmur)

Navs og politiets ignorering av rettsavgjørelser fra lavere rettsinstanser, kombinert med deres obstruksjon av rettsavklaring, er etter mitt syn moralsk forkastelig. Forvaltningsorganer står tilnærmet fritt til å velge hvordan de følger opp lovtolkning i rettsavgjørelser fra lavere rettsinstanser. Når det viser seg at de ikke klarer å bruke den friheten på en moralsk forsvarlig måte, men i stedet misbruker sin makt, må løsningen være at de må tvinges. Det trengs rett og slett en rettslig regulering av forvaltningsorganers oppfølging av rettsavgjørelser.

Anke, akseptere eller avklare

Utgangspunktet for en regulering av statens plikt til å følge opp rettsavgjørelser bør være at når lavere rettsinstanser kommer til at statens lovtolkning er feil, må staten som hovedregel enten anke eller følge domstolens lovtolkning. Men dette kan ikke være mer enn et utgangspunkt.

Det er en rekke gode grunner for at staten ikke bør anke alle saker hvor de er uenige i domstolens lovanvendelse. For det første er rettsprosesser ressurskrevende og belastende. Den private parten har kanskje helseproblemer eller slikt, og bør få slippe flere runder i retten. Noen rettssaker er også så dyre og involverer så mange personer at det vil være uvettig ressursbruk å anke. La oss si at Cappelen (i Eirik Jensen-saken) var villig til å akseptere tingrettens dom på 15 år, mens påtalemyndigheten mente en rettssetning i dommen var formulert galt. Da burde påtalemyndigheten avstå fra å anke, og heller søke å avklare jussen med en annen sak. Eller enda bedre, forsøke å få Stortinget til å ta stilling til den rettslige uklarheten. Det er tross alt Stortinget som er vårt folkevalgte og lovgivende organ, og som har hovedansvaret for å bestemme hvilke regler som skal gjelde i samfunnet vårt, ikke domstolene.

En annen grunn til at det ikke alltid vil være riktig å anke for å få rettsavklaring, er at veldig ofte vil ikke anke føre til rettsavklaring. Det kan skyldes alt fra at ankedomstolen løser saken på et annet grunnlag til at partene forliker saken. I tillegg er det ofte veldig vanskelig å tolke rekkevidden av rettssetningene i en dom, så selv om dommen gir uttrykk for et syn på den uavklarte lovtolkningen, gir dommen likevel kanskje begrenset med avklaring. Et illustrerende eksempel er Høyesteretts dom i «Skanska-saken» om ansiennitet ved nedbemanning, hvor den etterfølgende tautrekkingen mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden om dommens rekkevidde nådde nesten komiske nivåer i Rett24s spalter.

Noen vil kanskje mene at om staten ikke anker, bør staten uansett rette seg etter lovtolkningen fra tingretten eller lagmannsretten, på en slik måte at staten må gi dommen en slags «prejudikatsvirkning» for staten. Jeg nevner bare at det er Høyesterett som er prejudikatsdomstolen i Norge, og at staten vil få et veldig sterkt insentiv for å anke saker som av andre grunner ikke burde ankes.

Plikt til å begrunne

Et forslag jeg tror at kan bidra til å forhindre ignorering og obstruksjon som i eksemplene med Nav og politiet, er at det statlige organet som har tapt en sak på lovanvendelse pålegges en plikt til å begrunne offentlig hvorfor den ikke følger lovtolkningen og hvorfor den ikke anker (med behørig hensyn til personvern, m.m.). Hadde Nav vært pålagt å publisere en begrunnelse for hvorfor praksisen ble opprettholdt i strid med Trygderettens avgjørelser, tror jeg ikke tvilen om jussen hadde gått under radaren så lenge som den gjorde, og skandalen hadde antagelig blitt avdekket tidligere. Slik publisering av uklar rettstilstand og forvaltningspraksis kan også bidra til å tvinge Stortinget på banen.

Men, som politiets åpne ignorering av lagmannsretten viser, er ikke en slik begrunnelsesplikt tilstrekkelig. Jeg har ingen fasit på hvordan dette bør løses, men jeg er overbevist om at Navs og politiets adferd ikke hører hjemme i en rettsstat. Jeg mener det er maktmisbruk, og jeg mener det er grovt. Og jeg mener politikerne bør se det som en prioritert oppgave å rydde opp.