Like før jul avgjorde Høyesterett et spørsmål om Yaras skatteplikt på et termineringsgebyr, etter at et avtalt oppkjøp ikke ble gjennomført. Både Skatteklagenemnda, Oslo tingrett og et flertall i Borgarting lagmannsrett mente gebyret, som netto var på hele 666 millioner kroner, var erstatning for aksjeinntekt – og dermed skattepliktig ut fra anvendelse av et surrogatprinsipp.

Mindretallet i Borgarting mente imidlertid det ikke var hjemmel for å anvende surrogatprinsippet på et slikt tilfelle. Og da saken ble anket videre til Høyesterett, forsvant plutselig hele anførselen.

I stedet dro staten igjen frem det grunnlaget forvaltningen hadde bygget på i sine aller første vedtak i saken. Og dette førte frem.

Amerikansk gjødselkjempe

Striden har opprinnelse i en gigantisk avtale inngått i 2010, da Yara avtalte å kjøpe det amerikanske gjødselselskapet Terra Industries Inc. for om lag 24,5 milliarder kroner. Kjøpet skulle blant annet finansieres ved at staten gikk inn med fem milliarder.

Aksjonærene i Terra stemte imidlertid ned salget, noe som utløste Yaras krav på termineringsgebyr. Dermed startet skattestriden. 

– Det som skjer er at det for Høyesterett kommer inn en ny prosessfullmektig for staten, som vurderer dette annerledes enn den forrige. Staten velger da å fremme en ny prinsipal påstand, men beholder surrogatprinsippet som subsidiær anførsel. Da Høyesterett fremmet anken til behandling, ble forhandlingene begrenset til spørsmålet om surrogatprinsippet. Staten frafaller da anførselen om surrogatprinsippet, forteller Yaras prosessfulllmektig, Kaare Andreas Shetelig.

– Hvorfor gjør staten det, tror du?

– Det er vanskelig for meg å mene noe om, men det Regjeringsadvokaten sier i skranken, er at surrogatprinsippet i denne saken er for spinkelt som hjemmelsgrunnlag, noe Yara har påstått hele veien, og som mindretallet i lagmannsretten også var inne på. Dermed frafaller staten det grunnlaget ligningen ble bygget på i Skatteklagenemndas vedtak, og som staten anførte og vant frem med i underinstansene. Sett i ettertid er dette en riktig vurdering, men jeg har ikke sett en slik manøver fra staten tidligere. Denne saken brukte fire år i skatteforvaltningen og tre år i underinstansene, så sett i bakspeilet kan det jo settes et spørsmålstegn ved de sju år med prosess frem til Høyesterett, sier Shetelig.

– Men Yara taper likevel?

– Ja. Selv om Regjeringsadvokaten bekrefter at det var helt riktig å anke lagmannsrettens dom som bygget på surrogatprinsippet, hjelper det fint lite i dette tilfellet. Men den aktuelle skatten er betalt for lenge siden, og utfallet vil ikke påvirke Yaras resultat på noe vis. Vi noterer oss også at Høyesterett deler omkostningene.

Usikkert grunnlag

I dommen konkluderer Høyesterett, i likhet med lagmannsrettens mindretall, med at surrogatprinsippet synes utviklet i tilknytning til erstatning for inntektstap ved personskade, og at det er et «usikkert rettskildemessig grunnlag» for å gi prinsippet et mer allment anvendelsesområde.

Termineringsgebyret blir likevel funnet skattepliktig, men da som ordinær virksomhetsinntekt.

Statens prosessfullmektig, Nils Sture Nilsson, forklarer at staten for Høyesterett valgte å gå tilbake til det grunnlaget som ble benyttet da skattekontoret fattet sitt aller første vedtak i saken.

– På forvaltningsstadiet ble det fattet tre vedtak i saken. Det var kun det siste vedtaket – fra skatteklagenemnda – som bygget beskatningen på surrogatprinsippet. De to første vedtakene i saken bygget på en annen rettslig begrunnelse. Da saken stod for Høyesterett, vurderte staten det slik at den riktige rettslige begrunnelsen var den det første vedtaket bygget på. Derfor anførte staten dette grunnlaget for Høyesterett, og frafalt det som var anført for tingretten og lagmannsretten.

– Staten har holdt på surrogatpåstanden i årevis, for så å forkaste påstanden på oppløpet. Har dette vært bortkastede år, eller kom det noe ut av dette?

– Som nevnt var det bare vedtaket fra skatteklagenemnda som bygget på surrogatprinsippet, mens de to første vedtakene på forvaltningsstadiet bygget på en annen rettslig begrunnelse. Staten er tilfreds med å ha fått medhold i det grunnlaget som ble anført for Høyesterett. Det viktigste slik staten ser det, er at det nå foreligger en rettskraftig avgjørelse som etter statens syn er korrekt både i resultat og begrunnelse, sier Nilsson.

Les dommen her