Jussbuss erfarer at svært få utlendinger får behandlet saken sin i nemndmøte hos Utlendingsnemnda. Vi er bekymret for konsekvensene dette har for utlendingenes rettssikkerhet, og om praksisen i det hele tatt er i tråd med utlendingsloven.

Etter utlendingsloven § 78 første ledd er hovedregelen at saker for Utlendingsnemnda skal avgjøres av en nemndleder og to nemndmedlemmer, i et såkalt nemndmøte. Dette utgangspunktet modifiseres så av bestemmelsens tredje ledd, hvor saker som «ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål» kan avgjøres av nemndleder alene eller delegeres til sekretariatet.

Etter dagens praksis virker derimot lovens hovedregel å være snudd på hodet. I 2020 ble kun 3,8 prosent av sakene hos Utlendingsnemnda avgjort i nemndmøte. Jussbuss stiller seg kritisk til at av de 5285 sakene behandlet hos Utlendingsnemnda i fjor var det hele 5085 saker som nemndledere anså for å ikke by på vesentlige tvilsspørsmål, og som dermed kunne avgjøres av sekretariatet eller nemndleder alene. 

Utlendingsrettsfeltet omfatter en rekke vanskelige bevisvurderinger. Hvordan en sak om omgåelsesekteskap, hvor det sentrale spørsmålet er om partenes ekteskap er reelt, kan sies å ikke by på vesentlige tvilsspørsmål, er vanskelig å forstå. Det samme gjelder saker om identitetstvil, som ofte koker ned til om utlendingen er troverdig eller ikke. Forarbeidene poengterer at det normalt vil foreligge vesentlige tvilsspørsmål nettopp i saker hvor «det er tvil om søkerens troverdighet når det gjelder fremstillingen av faktum i saken». Det store antallet saker som avgjøres av sekretariatet eller nemndleder alene harmonerer ikke særlig godt med de komplekse vurderingene som må foretas på feltet.

At en sak avgjøres av nemndleder alene, avskjærer også muligheten for personlig oppmøte for utlendingen. Muligheten for muntlig forklaring sikrer prosessens legitimitet, og minsker risikoen for misforståelser betraktelig. Dette er særlig viktig på utlendingsrettsfeltet, hvor en stor del av klagerne verken forstår norsk eller er kjent med det norske systemet.

Det er videre problematisk at det etter utlendingsforskriften § 16-7 er nemndleder alene som treffer beslutningen om avgjørelsesform. Etter dagens praksis kan det stilles spørsmål ved om det er en risiko for at nemndledere overvurderer egen kompetanse, siden omtrent alle sakene «ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål» etter deres mening.

Utlendinger må sikres rettighetene de har etter loven. Jussbuss mener at et steg i riktig retning vil være at Utlendingsnemnda legger om praksis slik at den er i tråd med lovens hovedregel om at saker skal behandles i nemndmøte med mindre de ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål.