Sivilbeskyttelsesloven – den såkalte «kriseloven» som Stortinget skulle behandle i går – indikerte at loven ville gi befolkningen økt rettssikkerhet og vern mot overgrep. Realiteten er at lovforslaget hadde for vide og uklare rammer, og den ga Kongen (regjeringen) for stor myndighet til å pålegge befolkningen arbeidsplikt, gripe inn i virksomhetene og i tariffavtaler, fravike gjeldende lovgivning og hindre pågående eller varslede arbeidskonflikter.
De prosessuelle skrankene og kontrollen fra Stortinget og domstolen med fullmakten var også for svake. Ingen kan se bort fra at lover i fremtiden kan bli anvendt av regjeringer som har et annet parlamentarisk grunnlag og verdisett enn det den norske regjering i dag har, eller har hatt i etterkrigstiden.
Behov for beredskap – men med demokratisk kontroll
Alle er enige og forstår at i en krig må det gjelde andre regler enn i fredstid. LO og NHO anerkjenner behovet for et slikt regelverk når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare. Samtidig har vår hovedinnvending vært at loven ville overføre mer makt til regjeringen enn nødvendig, samtidig som den ga lite mulighet for politisk og demokratisk kontroll av regjeringens bruk av fullmakten (check and balance).
Etter lovforslaget var det regjeringen selv som skulle avgjøre om fullmakten kunne benyttes, uten at det etter loven var noen plikt for regjeringen til å konsultere Stortinget eller berørte parter i forkant, selv ikke når det var tid og mulighet for det. Det kunne lagt til rette for maktmisbruk. En slik lov ville møtt motstand i befolkningen, og undergravd formålet om å anspore befolkningen til felles innsats, og til å slutte opp om regjeringens tiltak når en krise truer.
Totalberedskapskommisjonen (NOU 2023: 17) la vekt på at bred forankring og tillit til nasjonale myndigheter er en styrke for det norske samfunn, og at rettsstaten og rettssikkerhetsgarantier er et avgjørende fundament for trygghet og sikkerhet. LO og NHO er derfor tilfreds med at justisminister Aas Hansen og Stortinget i går stanset behandlingen av dette lovforslaget.
Beslutningen om å stanse lovbehandlingen gir grunnlag for en bredere debatt om hvordan behovet for økte fullmakter til regjeringen i en krise kan balanseres gjennom økt demokratisk medvirkning og kontroll.
Uklare grenser
En annen svakhet ved loven som LO og NHO har påpekt var uklarhet om når fullmakten ville komme til anvendelse. Hva som ligger i kriteriet om at «rikets sikkerhet eller selvstendighet er i fare» er ikke selvforklarende. Er det tilstrekkelig at det er et angrep på en rørledning eller annen infrastruktur, eventuelt kombinert med en større eller mindre grensekrenkelse? Og/eller hva med et cyberangrep – eller andre hybride angrep? Det ga ikke loven noe klart svar på.
Det var uttrykt enighet om at terskelen for å benytte fullmakten ville være høy, men akkurat hvor grensene går svarte lovforslaget ikke presist på.
I debatten om loven har det vært sagt at Stortinget alltid kan oppheve eller endre lover, eller anmode om at regjeringen legger frem en egen sak for Stortinget før fullmakten benyttes. Etter loven var det likevel ikke oppstilt noe slikt krav. Lovforslaget bygget antakelig på at loven og fullmakten i første rekke skulle brukes i situasjoner hvor Stortinget helt eller delvis ikke kunne samles eller fungere som normalt. Men det sa loven ikke noe uttrykkelig om, og etter lovforslaget hadde regjeringen heller ikke noen plikt til å konsultere verken Stortinget eller andre berørte parter – selv ikke hvis det var i en situasjon der dette ville vært fullt mulig.
Når Stortinget og det øvrige sivilsamfunn mer eller mindre kan fungere som normalt, har det stor egenverdi at de beslutninger som regjeringen tar har bredest mulig forankring, men det fremkom altså ikke klart nok av loven.
Arbeidslivspartene må inkluderes
Noen mener at loven uansett ville ha liten betydning, da det mest sannsynlig ikke vil oppstå en situasjon hvor noen regjering i Norge med en viss troverdighet ville tatt i bruk lovens bestemmelser. Slik er det ikke. Lovforslaget åpnet for at virksomhetene selv ikke kunne disponere arbeidskraftsressursene, og sivilbefolkningen kunne pålegges trening og øvelser, og loven ga regjeringen adgang til å gi forskrifter om dette – før noen krise truet. I en slik sammenheng er det klart at partene i arbeidslivet må sikres større medvirkning og innflytelse enn det loven la opp til. I saker som berører arbeidslivet, er det ikke tilstrekkelig at LO og NHO reduseres til en høringsinstans.
LO og NHO er glade for at Stortinget og regjeringen trakk i bremsen og nå tar seg nødvendig tid til å ramme inn regjeringens fullmakter på en annen og bedre måte enn det lovforslaget la opp til, og grunnleggende rettigheter må ligge til grunn for praktiseringen av loven. Når lovverket skal gjennomgås på nytt forventer vi at dette kommer på plass.
Påsken er akkurat ferdig, og det er slik sett betryggende at våre folkevalgte har tatt med seg at fjellvettregel nummer 8 også kan brukes i politikken: «Vend i tide. Det er ingen skam å snu».
Fjellvettreglene sier også: «Legg ikke ut på langtur alene». LO og NHO forventer at partene i arbeidslivet blir tett inkludert i det videre arbeidet med loven.
