Uttalelsen fra Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) er illustrerende for den raske rettsutviklingen på området. Samtidig har Norge en «vente-og-se-holdning» – ikke minst til olje og gass. Det er på tide å enes om de store linjene. Vinnerne av stortingsvalget kommer ikke til å gå i takt. Derfor er det behov for et klimaforlik.  

Ingen domstol i verden har større autoritet enn ICJ. Betydningen av uttalelsen derfra bør derfor diskuteres, særlig i land med stor olje- og gassproduksjon. ICJ kan som kjent avgjøre saker mellom stater. Den kan også komme med rådgivende uttalelser om spørsmål knyttet til folkeretten.

Nå har domstolen for første gang uttalt seg om staters forpliktelser når det gjelder menneskeskapte klimaendringer. Uttalelsen er ikke juridisk bindende fordi den ikke retter seg mot noen enkeltstater. Likevel viser den hva som er landenes rettslige ansvar på klimaområdet, og hvordan domstolen vil stille seg i senere konkrete saker.

ICJ-uttalelsen  treffer Norge

ICJ går grundig inn i hvordan Paris-avtalen skal forstås, og tolker den strengt. Domstolen slår fast at landene ikke kan velge klimamål fritt – de må reflektere egne utslipp, kapasitet og være forenelig med 1,5-gradersmålet.

I uttalelsen kommer ICJ også med flere betraktninger om staters håndtering av fossil energiproduksjon og erstatningsansvar for stater som har et særlig ansvar for klimaendringene. Det er ikke minst betydningen av disse som bør diskuteres i et norsk perspektiv.

Hva nå?

I EU har klimapolitikken vært ambisiøs i mange år. Verken krig, tollsatser eller geopolitikk for øvrig har satt noen stopper for EUs ambisjon om netto null. Resultatene uteblir heller ikke. EU innfridde klimamålene for 2020 og ligger an til å gjøre det samme for 2030. At pliktene til å rapportere på bærekraft nå forenkles (Omnibus), betyr ikke at ambisjonene er svekket. Kravet er fortsatt at verdiskaping skal skje med lave utslipp. Dette sikrer Europas selvforsyning og konkurransekraft.

Norge har valgt å knytte seg tett til EU i klimapolitikken. Vi er fullt ut integrert i blant annet EUs kvotesystem - det viktigste virkemiddelet for å redusere utslipp. I EU pågår det nå diskusjoner om politikken frem mot 2040. Det ligger an til at EU skal kutte utslippene med 90 prosent. Det er allerede bestemt at det da ikke vil være igjen noen kvoter i kvotesystemet.

Premissendring

Norge er i ferd med å overse det som kan bli den viktigste premissendringen for vår største næring siden oljeeventyret startet. Mens EU forbereder en økonomi uten fossile utslipp og ICJ tydeliggjør statenes rettslige ansvar for å kutte utslipp fra fossil industri, er norsk debatt påfallende stille.

Vi har lenge levd godt av å være en del av energiløsningen. Nå risikerer vi å bli stående igjen som en del av problemet.

Det grønne skiftet og veivalgene for olje- og gassnæringen er for viktige til å overlates til politiske dragkamper på Stortinget. Derfor er det behov for et bredt klimaforlik. Diskusjonen om Norges rolle vil komme uansett – spørsmålet er om Norge vil sette premissene eller la andre gjøre det.