Statsminister Erna Solberg fikk som kjent kr 20.000 i bot for å ha gjennomført et arrangement da 13 personer samlet seg til restaurantmiddag på Geilo i anledning hennes 60-års dag. Dette ble vurdert å stride mot den nasjonale covid-19 forskriften § 13a som forbyr arrangementer med mer enn 10 personer. Det ble også konstatert at hennes ektemann, Sindre Finnes, hadde brutt forskriften, men han slapp unna med en påtaleunnlatelse. Sistnevnte ble begrunnet i opportunitetsprinsippet, som gir politi- og påtalemyndigheter en viss (men ikke ubegrenset) frihet ved valg av reaksjonsform.

I samme sak vek Sør-Øst politidistrikt tilbake for å konstatere at de øvrige gjestene på middagsselskapet hadde brutt forskriften (se pressemelding av 9. april 2021). Medvirkning til gjennomføring av et ulovlig arrangement er kriminalisert, jf. straffeloven § 15 jf. § 1, men politiet mente det var for uklart om deltakelse (i seg selv) var straffbar medvirkning. Videre ville politiet heller ikke forfølge statsministerens sushisamling dagen etter, da det var for uklart om en leid hotelleilighet kunne anses som «lokaler … som leies … inkludert hoteller», jf. legaldefinisjonen av arrangement i § 13. Det er legaldefinisjonen av arrangement («Med arrangementer menes…») som må legges til grunn, ikke en ordlydstolkning av begrepet arrangement. Private sammenkomster er utvilsomt dekket, jf. § 13 bokstav f. Det må her trekkes en grense mot tilfeldige møter, men hvor det foreligger et element av planlegging (avtale, bestilling, invitasjon e.l.) vil private samlinger falle innenfor en naturlig språklig forståelse av «sammenkomster for familie, venner og bekjente».

Jeg vil først berømme politi- og påtalemyndigheter for å vise stor vilje til å etterleve kravet om at straffesanksjoner må ha lovgrunnlag, og at lovgrunnlaget må være tilstrekkelig klart, jf. Grunnloven § 96, EMK artikkel 7 og straffeloven § 14.  Dette er viktige rettssikkerhetsgarantier. Samtidig må politi- og påtalemyndigheter heller ikke få berøringsangst straks et koronaforbud krever noe presisering. Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), som har vært katalysatoren for et strengere klarhetskrav i norsk rett, har i Kafkaris mot Kypros, storkammerdom av 12. februar 2008, avsnitt 141 uttalt:

«however clearly drafted a legal provision may be, in any system of law, including criminal law, there is an inevitable element of judicial interpretation. There will always be a need for elucidation of doubtful points and for adaptation to changing circumstances.»

Noen presiseringer og tilpasninger er altså ikke I strid med klarhetskravet. Høyesterett har i HR-2020-2019-A avsnitt 17 uttalt at selv om det gjelder et klarhetskrav i norsk rett, er det:

«likevel slik at straffebestemmelser må tolkes, og utgangspunktet ved tolkningen er alminnelig juridisk metode. Klarhetskravet i EMK artikkel 7 er ikke til hinder for dette, men kravet innebærer at det endelige tolkningsresultatet må ha tilstrekkelig forankring i selve loven, slik at hensynet til forutberegnelighet ivaretas.»

Dette kan også formuleres som at en presiserende tolkning er akseptabel, mens en utvidende eller analogisk tolkning ikke er det. Grensen mellom presiserende og utvidende/analogisk tolkning er jurister ofte uenige om, men det er Høyesterett og EMD som er de autorative fortolkere av disse grensene.

Høyesterett har f.eks., akseptert at det kan straffes for mobilbruk under kortere trafikal stans (rødt lys og stillestående kø), selv om forskriften kriminaliserer mobilbruk «under kjøring». I disse dommene (HR-2020-2019-A/ HR-2020-2020-A) ble blant annet vist til at farepotensialet ved mobilbruk fortsatt var tilstede. Når det er spørsmål om et straffebud skal tolkes innskrenkende eller presiserende, er det vanlig, og i tråd med alminnelig juridisk metode, å vektlegge formålet med reglene. Dersom ordlyden i utgangspunktet dekker tilfellet, vil tolkninger i tråd med et kjent formål ofte være mer forutberegnelige enn tolkninger som ikke er det. Førstnevnte vil derfor lettere aksepteres av domstolene, enn sistnevnte.

I denne sammenheng er det derfor verdt å minne om at primærformålet med den nasjonale covid-19 forskriften er effektivt smittevern, jf. § 1. Selv om effektivt smittevern ikke alltid må være avgjørende, er dette et hensyn som skal vektlegges når man vurderer å begrense rekkevidden av straffesanksjonerte koronaforbud. Noe annet ville ikke være i tråd med alminnelig juridisk metode.

Oppsummert: Uansett hva man måtte mene om straffbarheten i statsministerens sak, så må også straffesanksjonerte koronaforbud tolkes. Det er Høyesterett og EMD som definerer hva som er klart nok lovgrunnlag. Begge domstoler har vært tydelige på at selv om ordlyden må presiseres eller tilpasses noe, er det ikke nødvendigvis et brudd på våre rettssikkerhetsgarantier.