Økt ringetid, strengere krav til når kontroll av telefonsamtaler kan foretas, og et regelverk som forhåpentligvis ivaretar Norges internasjonale forpliktelser. De midlertidige føringene om telefonkontroll i fengslene kommer ikke et sekund for tidlig. Likevel er det fortsatt noen ubesvarte spørsmål.

1. februar ble det sendt ut brev fra Justisdepartementet til Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) med midlertidige føringer for telefonkontroll i fengslene. Føringene er gitt i lys av uttalelsen fra Sivilombudet (Sak 2021/244) vedrørende straffegjennomføringslovens regler om kontroll av telefonsamtaler, samt kriminalomsorgens praktisering av denne.

Sivilombudet levnet ingen tvil om at straffegjennomføringsloven § 32 vedrørende kontroll ikke tilfredsstiller vilkårene for et lovlig inngrep i innsattes privatliv etter EMK art. 8 og Grl. § 102. Det ble pekt på at vilkårene for kontroll er mangelfulle og skjønnsmessige, at det foreligger få klagemuligheter, samt at det ikke er noen tidsavgrensninger knyttet til kontrolltiltakene. I tillegg ble det ikke foretatt en konkret nødvendighets- og forholdsmessighetsvurdering ved praktisering av regelverket.

Etter dagens lov skal telefonsamtaler i fengsler med høyt sikkerhetsnivå som hovedregel kontrolleres. Kontrollen kan bl.a. skje i form av avlytting. Unntak fra kontrollen kan bare gjøres når det ikke foreligger grunnlag for at telefonsamtalen blir misbrukt. I sin rene ordlyd kan det forstås som at det åpnes for konkrete vurderinger i hvert tilfelle. Slik er det ikke, verken ifølge lovens forarbeider eller praksis. Det er ifølge dagens retningslinjer intet krav om en konkret begrunnelse i det enkelte tilfelle, og de innsatte har ikke anledning til å påklage kontrollen som skjer. Basert på KDIs svar til Sivilombudet (datert 26.05.21), praktiseres unntaket utelukkende når de innsatte selv ber om telefonsamtaler uten kontroll.

De nye føringene oppstiller tydeligere vilkår for kriminalomsorgens praktisering av telefonkontroll. Det presiseres at det skal foretas en konkret vurdering i hvert tilfelle, og at kontrollen bare kan finne sted når dette er nødvendig og forholdsmessig. Sikkerhetsmessige grunner må veies mot den belastningen en telefonkontroll vil påføre den innsatte. Videre presiseres det at beslutning om telefonkontroll regnes som enkeltvedtak, med krav til begrunnelse og klageadgang. Det er gledelig at det skjer en utvidelse av telefontiden; fra tidligere 20 minutter i uken, til nå 30 minutter.

Tross mange gode endringer i føringene, er det fortsatt noe som skurrer. På den ene siden er det tydeliggjort at rutinemessig kontroll ikke lenger kan foretas. På den andre siden åpnes det for at kriminalomsorgen kan foreta stikkprøver helt uavhengig av en konkret vurdering. Slik vi ser det undergraver dette store deler av de nye føringene. Departementet viser til at sikkerhetsmessige hensyn “sterkt taler for at kriminalomsorgen kan gjennomføre dette”, og at det raskt vil kunne oppstå en kultur der de som ikke blir utsatt for telefonkontroll vil bli presset til å utføre handlinger for dem som er undergitt telefonkontroll (oversendelsesbrev 01.02.23). Selv om departementet er tydelig på at stikkprøvekontroll ikke skal finne sted i større omfang enn det er sikkerhetsmessig behov for, er det en stor risiko for at det kan oppstå en praksis der stikkprøver foretas i større omfang enn tiltenkt, så lenge det ikke stilles krav til begrunnelse og skriftlig vedtak.

Føringene åpner videre opp for at det skal gjennomføres kontroll med telefonsamtaler de første tre månedene for innsatte på høyt sikkerhetsnivå. Det stilles ikke krav om at det fattes enkeltvedtak. Unntak kan gjøres dersom sikkerhetsmessige grunner ikke taler mot det. Slik det fremstår vil det alltid være en presumpsjon for at kontroll er nødvendig de første tre månedene. Departementet kunne med fordel vært tydeligere på hva som er begrunnelsen for en slik regel. Det kan være et ønske om et bedre kjennskap til den innsatte. Likevel synes regelen å være for generell og det kan spørres om et slikt inngrep er lovlig. Innsattgruppen er variert; noen har fengselet god kjennskap til fra før, andre er førstegangsinnsatte og sitter kanskje for en kriminalitet som i seg selv ikke medfører en presumpsjon for at vedkommende vil misbruke en telefonsamtale.

KDI har uttalt at de vil komme tilbake til tidspunkt for iverksettelse. Hva skal man gjøre nå? Forvaltningen har et selvstendig ansvar for at egen praksis utføres i tråd med menneskerettighetene. All den tid dagens praktisering er et brudd på innsattes rett til privatliv, smaker det dårlig å skulle fortsette denne praksisen. Slik vi ser det må fengslene allerede fra i dag følge de midlertidige føringene så godt det lar seg gjøre frem mot en endelig iverksettelse fra KDI.  

En ting er telefonkontrollen, men hva med kontroll av besøk og postsending? Dette regelverket er utformet på samme måte som telefonkontroll, med tilnærmet like vilkår og begrunnelser. Det synes lite unisont at det utelukkende er telefonkontroll som er gitt midlertidige føringer, snart halvannet år etter at Sivilombudet kom med sin klare uttalelse.