Debatten om sakskostnader og ikke minst nivået på disse har – på ny – blusset opp. Foranledningen denne gangen er en tvist mellom fire skattytere og staten om adgangen til speilkopiering av mobiltelefoner. Skattyternes advokat måtte i tingretten tåle et kutt på formidable 80 prosent. 

At flere bruker en sak som reiser prinsipielle spørsmål om rettssikkerhet og forholdet til grunnleggende menneskerettigheter, til å besvære seg over kostnadsnivået i sivile saker, vitner kanskje ikke om absolutt musikalsk gehør. Som advokat i et stort advokatfirma, skal jeg imidlertid i denne sammenheng avstå fra å mene noe om sakskostnadsnivået i sivile saker mer generelt.

Ti forhold

Samtidig savner jeg en bredere debatt om tvistelovens sakskostnadsregler har en hensiktsmessig utforming. Uavhengig av sakskostnadsnivået er det viktig at reglene sikrer blant annet forutsigbarhet og rimelige resultater. Etter mitt syn er det (minst) ti forhold som kunne fortjent en diskusjon:

  1. Tvisteloven kapittel 20 er spesiell erstatningsrett; skadevolder skal erstatte skadelidtes tap. Et grunnspørsmål er om reglene er forutsigbare nok, eller om de er blitt så skjønnsmessige at de i praksis stiller domstolen tilnærmet fritt, og slik at sakskostnadsreglene blir en form for salderingspost for å nå et samlet rimelig resultat.
  2. I forlengelsen av det foregående: kan det spørres om det uttalte ønsket om å redusere sakskostnadene gjør at domstolene i noen grad viker tilbake fra å tilkjenne kostnader, slik at domstolene dermed ikke trenger å ta stilling til hva som er «nødvendige kostander».
  3. Tvisteloven forlot tvistemålslovens regime med sakskostnader for krav og motkrav. Nå avgjøres alt samlet. Er det hensiktsmessig eller kan det bidra til at det gjøres gjeldende mindre funderte motkrav, som igjen driver opp kostnadene?
  4. I første instans skjer det ingen særskilt avgjørelse av sakskostnadene ved krav som ikke er tvistegjenstand. Er det hensiktsmessig eller kan det bidra til at kostnadene ved denne typen tvister ikke synliggjøres, noe som igjen kan drive opp kostnadene?
  5. Det er sikker rett at domstolene kan overprøve sakskostnadskrav selv om motparten ikke har protestert. Hvis domstolene tenker at de skal være et attraktivt alternativ til voldgift, er det ikke (like) opplagt at dette bør skje – i alle fall ikke i kommersielle tvister.
  6. Kostnadene til søksmålsfinansiering anses ikke som sakskostnader som kan kreves av motparten. Utviklingen blant annet i internasjonal voldgift går i retning av at slike kostnader kan kreves erstattet som sakskostnader, og det er ikke opplagt at Norge skal være noe unntak.
  7. Etter tvisteloven skal ankedomstolen legge sitt resultat til grunn når den avgjør krav på sakskostnader for lavere instanser. Dersom lagmannsretten mener at en part skal ha fulle kostnader for tingretten, (og ikke bare for eksempel halvparten), hva skjer da med forsinkelsesrenter på sakskostnadene som tingretten tross alt tilkjente?
  8. I forvaltningssaker der et vedtak omgjøres mens saken står for domstolen. vil en tvist om gyldigheten av det opprinnelige vedtaket bli gjenstandsløs, og saken skal heves. En privat part kan på det tidspunkt ha pådratt seg store kostander, men tvisteloven setter nokså snevre rammer for når den private parten kan kreve sakskostnader. Det er ikke opplagt at det er rimelig.
  9. Etter tvisteloven kan det – enkelt sagt – bare kreves sikkerhet for sakskostnader dersom saksøker er hjemmehørende utenfor EØS. Et krav om sikkerhetsstillelse ble drøftet, men forkastet under lovforberedelsen. Bør det være slik?
  10. Også Høyesteretts ankeutvalg foretar – naturlig nok – kontroll med sakskostnadsnivået i saker hvor det ikke gis samtykke til fremme av anke over dom, jf. tvisteloven § 30-4. Begrunnelsen som gis når sakskostnadene reduseres, er ofte ikke mer enn at ankeutvalget "finner" at nødvendige kostnader er et bestemt beløp. Veldig tilfredsstillende er dette kanskje ikke.

Bredere diskusjon

Poenget er ikke nødvendigvis at alle svarene er åpenbare, men at sakskostnadsreglene fortjener en bredere diskusjon enn bare spørsmålet om salærnivået.