Rett24 har viet stor oppmerksomhet til den kritikk Norge og 26 andre land har rettet mot Den europeiske menneskerettsdomstolen. Med sine mange ukritiske dommer er EMD den største fiende av de menneskerettigheter den er satt til å beskytte. Men Rett24’s artikler viser hvor vanskelig det er å fremføre selv en virkelig tiltrengt kritikk av domstolen.
I en artikkel 12. desember gjentar advokat André Møkkelgjerd nærmest det samme som generalsekretæren i Europarådet, sveitseren Alain Berset, sa om det opprinnelige skrivet, som bare var undertegnet av Danmark og åtte andre land. Sammen med flere andre, herunder Den europeiske advokatforeningen, mener de kritikk av Strasbourg-domstolen kan representere utilbørlig politisk press. En tidligere norsk dommer ved EMD har overfor kritikere av EMD advart mot å «snakke domstolen ned». Hvem har noen gang sagt at vi ikke bør kritisere dommer av Høyesterett fordi det er å vise manglende respekt? Tvert imot, man tar en domstol på alvor og viser den respekt ved å fremføre faglig kritikk.
Det enestående med vedtagelsen av FNs menneskeretterklæring i 1948 og EMK i 1950 var den brede enigheten. En nokså samlet verden sa etter grusomhetene under Den annen verdenskrig at nok er nok, og trakk opp visse fundamentale røde linjer.
Trivialiserende tolkninger av torturbestemmelsen
Denne enigheten er satt under stadig mer press ved at EMD og FNs menneskerettsorganer nærmest kontinuerlig presser den generelle ordlyden i mange menneskerettsbestemmelser til å omfatte stadig mer, og dermed også forhold det ikke vil være alminnelig enighet om representerer overtramp. Et veldig klart eksempel er torturbestemmelsen i EMK art. 3 som står sentralt i den kritikk 27 land nå retter mot EMD. Jo mer EMD utvider art. 3, desto mer umulig blir det å deportere selv hypergrove kriminelle til andre land der de risikerer «art. 3-behandling».
Det er ingen er i tvil om at Russland bruker tortur når man hører beskrevet de metoder som benyttes i invasjonskrigen mot Ukraina. I motsetning til det mange sier, er «ordentlig» tortur effektivt. Utbredt tortur skal være en sentral grunn til at russerne har knekket den motstandskamp mange så for seg i de okkuperte områdene. Selv om russerne har trukket seg ut av EMK, trenger verden en samlet holdning til denne type umenneskelig adferd.
EMD har trukket torturbestemmelsen så langt at den dekker adferd av en helt annen dimensjon. Et godt eksempel er dommen mot Belgia (Bouyid Nr. 23380/09 Storkammer ) der 14 av 17 dommere mente det gikk inn under art. 3 at en politimann mistet selvkontrollen og slo en virkelig oppsetsig tenåring i ansiktet med flat hånd. De fleste vil mene at slik handling er gal og skal ha tjenestemessige konsekvenser. Tåler du ikke utagerende ungdom, bør du ikke arbeide i politiet. Men, slik mindretallet i EMD også sa, det går for langt å si at dette under enhver omstendighet er absolutt forbudt etter art. 3. Mindretallet sa uttrykkelig at domstolen «should avoid trivialising findings of a violation of Article 3». En konsekvens skulle, reglene sett i sammenheng, være at andre land ikke kan utvise personer til Belgia siden det er et land hvor man kan risikere slik behandling.
Eksemplene er mange, svært mange, på at EMD har trukket torturbegrepet langt ut over tilfelle det nærmest vil være universell enighet om må være forbudt.
Mangler fagkompetanse
I andre tilfelle har EMD ganske enkelt ut fra en slags menneskerettsimperialisme avsagt dommer på områder hvor de mangler faglig kompetanse. De mange barnevernsakene mot Norge og enkelte andre nordiske land, er et tydelig eksempel. Her har domstolen som er uten barnepsykologisk kompetanse, tilsidesatt brede, grundige vurderinger av fagpersoner med bakgrunn i moderne utviklingspsykologi. Denne sakkunnskap har domstolen tilsidesatt ut fra en ideologi om at familiegjenforening nærmest trumfer alt. Domstolens grunnprinsipp i barnevernsaker er forankret i en eldre holdning som fortsatt er nokså utbredt i syd- og øst-europa om at foreldre nærmest eier sine barn.
I stedet for å kalle dette menneskerettsbrudd, dreier det seg om kulturkonflikter og juridisk overreach i møte med andre fagdisipliner.
Mer religiøst-ideologisk enn akademisk
En stor fare for menneskerettighetenes status som et effektivt verktøy for å fremme mer human opptreden fra statene, er at betimelig kritikk av EMD nærmest avvises som uhørt.
Etter undertegnedes mening har norsk menneskerettsinstitusjoner, ikke minst Norges institusjon for menneskerettigheter og Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo i alt for liten grad vært villig til å kritiskere avgjørelser fra EMD og FIN. Dermed får ikke disse institusjoner den hjelp de trenger til å endre ukritiske og skadelige fortolkninger av konvensjonene.
Ei heller blir menneskerettighetene det akademiske fag det fortjener å være, men et felt for personer som deler et nærmest religiøst-ideologisk engasjement med den tilknyttede fiendtlighet til dem som måtte tenke annerledes.
