Vårt demokrati bygger på maktfordelingsprinsippet. Makten er fordelt på den lovgivende, utøvende og dømmende makt. Det er viktig at fellesskapet evner å ivareta dette prinsippet på en god måte. Mitt anliggende er den dømmende makt.

Domstolene sørger for at borgernes legitime interesser ivaretas. Det er grunnlovfestet at ingen kan straffes uten etter dom. Det følger også av Grunnloven at alle har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol innen rimelig tid etter en rettferdig og offentlig prosess.

En svekket tillit til domstolene vil være uheldig. Det vil svekke maktbalansen. De rettsavklaringer som ligger i de løpende avgjørelser risikerer også å bli svekket. En svekket tillit vil også kunne lede til at borgerne velger ikke å bringe sakene sine inn for domstolene.

I Norge er vi heldigvis velsignet med godt fungerende domstoler. Det følger av tiltroundersøkelsen som gjennomføres hvert år at nær 90 prosent av de spurte har tiltro til domstolene. Dette er et høyt tall, og illustrerer at det er et høyt nivå på dommere, saksbehandlere og avgjørelser i norske domstoler. Dette må likevel ikke bli en sovepute.

Domstolenes legitimitet og rolle som en balanserende maktfaktor avhenger av at de avgjørelsene som blir truffet skjer på grunnlag av en betryggende prosess innenfor en rimelig tidsramme. Avgjørelsene må også ha tilstrekkelig kvalitet. Det rettssøkende publikum må kunne forstå og slå seg til ro med at avgjørelsene er riktige, eller i det minste forsvarlig.

Uten at dette er på plass, vil tilliten til domstolene svekkes. Og med det vil en av de viktigste bærebjelkene i demokratiet være under press.

For at borgernes tiltro og tillit til domstolene skal opprettholdes, er det avgjørende at domstolene tildeles tilstrekkelig ressurser. Vi som daglig forholder oss til domstolene, ser at domstolene har et stigende ressursbehov.

Det økende behovet for ressurser i domstolene er et resultat av et sammensatt bilde. Enkelt sagt kan man si at politi, påtalemyndighet og det rettssøkende publikum avgjør behovet for ressurser. Dette er likevel en litt for enkel analyse. Omfanget av domstolenes arbeid vil også være styrt av lovgivers reguleringsiver. Jo flere lovbestemmelser borgerne må forholde seg, jo større behov for rettsavklaringer vil man kunne forvente. Det vil dermed øke sakstilfanget til domstolene. Sakene vil også bli mer komplekse. Videre vil det være slik at økte ressurser til politi og påtalemyndighet sannsynligvis vil lede til et større sakstilfang hos domstolene.

Dette pekes det også på i Regjeringens tildelingsbrev til Domstoladministrasjonen for 2019 (20. desember 2018). I brevet pekes det på “økt kompleksitet i sakene”, “mange domstoler faller utenfor Stortingets mål om gjennomsnittlig saksbehandlingstid” og “rekrutteringen til norske domstoler er en utfordring fordi tallet på kvalifiserte søkere ved en del utlysninger er for lavt”. En konsekvens av dette vil måtte være at domstolene har et stigende behov for ressurser. Det er da litt paradoksalt at det i revidert nasjonalbudsjett er bevilget store ekstrasummer til politiet, men intet til domstolene.

Domstolenes økende behov for ressurser er en realitet som bevilgende myndigheter må forholde seg til. Løsningen ligger primært i å bevilge tilstrekkelige midler for i tide å snu den litt negative trenden som Regjeringen selv peker på. Vi kan ikke forvente at domstolene skal kompensere økt sakstilfang og mer komplekse saker med stadige effektiviseringstiltak. Når krybben er tom, bites hestene.