– Jeg har alltid vært konfliksky, og det er jeg fortsatt. Sånn er jeg som person. Jeg unngår konflikter overalt, men nå er jeg blitt avdelingsleder, så jeg prøver å lære etter beste evne – ikke løpe og gjemme meg fra det, slik jeg gjorde før.

Hundre meter fra restene av Regjeringskvartalet, i det som én gang var kontorene til Aftenpostens økonomiredaksjon i sjuende etasje i Akersgata 51, sitter Svein Holden og ser ned i mobilen. Klokken har passert ett, det er fredag, og stille i gangene hos Advokatfirmaet Hjort. Den obligatoriske veggen av patinert Retstidende rammer inn interiørkonsulentenes sofavalg.

Svein Holden snakker rolig, og tygger ordene godt før han gir slipp på dem. Noe i tonefallet avslører at han er av østfoldsk herkomst, selv om han konsekvent uttaler Oslo med spiss S og tynn L.

– Det er litt kritisk, unnskylder han når telefonen omsider legges på rygg.

Skjer det noe nå?

– Kanskje etterpå, vi får se.

Krevende

Til å være utpreget konfliktsky, har han stått i forbausende mange av landets største straffesaker de siste tjue årene: 22. juli, Alvdal, Millehaugen, Skøyen-drapet. Sist i rekken er den såkalte kidnapping-saken, der en kvinne fra Lørenskog har vært forsvunnet siden oktober. Svein er bistandsadvokat, og det har derfor gått i kryptovaluta og hemmeligheter siden han ble oppnevnt i begynnelsen av desember, en måneds tid før saken ble offentlig kjent.

holden 1
(Foto: Lars Engdahl)

– Dette er mer krevende enn mye annet jeg har vært borti. Mye er jo kjent, men det er også elementer her som er ukjent. Totalen er skremmende og utrolig vanskelig å forholde seg til. Saken er så vidt jeg har skjønt på politiet, unik, både i europeisk og i og for seg også i verdenssammenheng.

Svein er ikke bare familiens representant overfor politi og presse, men også direkte overfor kidnapperne. På direktesendt TV ba han kidnapperne om bevis for at Anne Elisabeth lever.

– Det er sjelden jeg preges av det jeg har sett og hørt på jobb. Jeg tror de fleste som jobber innenfor mitt saksfelt har lært seg mekanismer for å håndtere de vanskelige inntrykkene jobben bringer med seg, men innimellom treffer man jo saker som rører noe ved en. Og jeg merker at denne Lørenskog-saken er en sak som vekker noe i meg, som andre saker ikke gjør.

Tung avgjørelse

En annen slik sak var Martine-saken fra 2006. En tretten måneder gammel jente fikk hodeskader mens hun ble passet av sin dagmamma. Jenta døde fire dager senere. I medisinske rapporter ble det pekt på kraftig stump vold. Dagmammaen ble siktet, og Svein var statsadvokat på saken. Han endte imidlertid med å henlegge saken etter bevisets stilling. Henleggelsen har plaget ham siden.

– Jeg hadde nylig fått barn selv, og det var første gang jeg håndterte en slik sak. Jeg syntes det var en tung avgjørelse å sende saken tilbake til politiet.

I 2016 tok Kripos' nye Cold Case-gruppe tak i saken på nytt, og året etter ble dagmammaen tiltalt for å ha dunket Martines hode mot et hardt underlag slik at hun døde. Dagmammaen ble i 2018 frifunnet i Ringerike tingrett. Dom i ankesaken fra Borgarting er ventet rett etter påske.

Ingen mareritt

Hvordan påvirket 22. juli-saken deg?

Svein tenker lenge.

– Hva skal jeg si?

Han trekker fram det arbeidsmessige: Saken var svært krevende, og mediefokuset var uvant. Men verst var det da han og Inga Bejer-Engh skulle holde orienteringsmøte for foreldrene til de omkomne på Utøya.

Holden 3
(Foto: Lars Engdahl)

– Å si til dem at vi bare skulle bruke ti–femten minutter på hver av de omkomne... En person er drept, og så skal det være gjenstand for ti minutters oppmerksomhet. Det var ikke noe hyggelig i det hele tatt. Og rett etterpå ble vi bedt om å holde et tilsvarende møte med søsknene til de som omkom. Men selve rettssaken var nok ikke like sjokkerende for oss som for tilhørerne, siden vi visste hva som kom. Vi var godt forberedt.

Til tross for alle sterke inntrykk i arbeidet med saken, hevder han at han ikke er særlig preget i dag.

– Jeg har vært bevisst på å prøve å legge den bak meg.

– Ingen mareritt?

– Nei.

Fikk brorens kontor

Fredrikstadgutten kommer ikke fra noen juristfamilie, men vokste opp i et lærerhjem der språket og ordkunsten sto sentralt. Kanskje var det også derfor begge sønnene i familien endte opp som prosedyreadvokater.

Det hører med til historien at Svein egentlig drømte om å bli arkeolog. Egyptisk og romersk historie fylte bøkene på gutterommet. Men så begynte altså den ti år eldre broren Arild som politiadvokat i Oslo, og røverhistoriene derfra lokket lillebror ut i samme farvann. Svein begynte som politiadvokat i Oslo politidistrikt i 2001.

– Husker du din første sak?

– Ja. Jeg jobbet på Majorstua som politifullmektig, og det er en stasjon som har saker av en litt annen type enn resten av Oslo. Hunden Bolivar hadde angrepet Henriks trehjulssykkel, og da ble det straffesak mot hundeeieren. Det var selvfølgelig en forferdelig alvorlig sak i mitt hode, så den forberedte jeg knallgodt.

– Var du nervøs?

– Jeg kan ikke huske at jeg var noe spesielt nervøs, men jeg var veldig nervøs første gang jeg var i Høyesterett.

De tidligste treffet du får på Svein Holden i Høyesterett, er fra våren 2006. Der møtte han som konstituert statsadvokat. Ankende part var representert ved Anders Brosveet, og førstvoterende var Toril M. Øie. Anken ble forkastet. Siden er det blitt mange saker for Høyesterett, men møterett har han ikke i dag.

Som statsadvokat møter man nemlig i kraft av embetet, og det telles ikke som prøvesak. 

Da Svein gikk til statsadvokatene i 2005, overtok han like godt brorens gamle kontor. Arild hadde på det tidspunktet byttet side, og blitt forsvarer.

– Og nå har søren meg jeg blitt forsvarsadvokat også. Jeg har visst ikke tenkt selv et eneste sekund. Jeg har bare gjort akkurat som brodern har gjort. Sånn sett blir det spennende å se hva han gjør neste gang.

Avslørte løpebløff

I ungdommen var Svein aktiv på friidrettsbanen. Hans øvelse var først og fremst stavhopp, men han holdt også mye på med mangekamp.

– Jeg har vunnet aldersbestemt NM, men det er vel ekvivalent med å bli nummer 43 i et kretsmesterskap på ski, sier han og smiler.

Og bakgrunnen fra friidretten skulle komme godt med da Svein mange år senere anklaget Stig Millehaugen for likvideringen av Young Guns-lederen Mohammed «Jedi» Javed. «Jedi» var skutt gjennom hodet i en bil på Haugerud i Oslo, og Stig Millehaugen, som da var prøveløslatt for drap og ran, ble pågrepet samme kveld. Millehaugen nektet og sa han hadde vært et helt annet sted. Rettssaken endte opp med en kamp om minutter, der Millehaugen blant annet måtte ha løpt fra Bøler til Godlia på rekordfart for å holde tritt med sitt påståtte alibi.

– Jeg har nok et litt mer bevisst forhold til løpstider enn mange andre, og det hadde nok ikke Millehaugen forutsett, sier Svein.

– Vi fikk rekvirert politihelikopter og en kar fra Beredskapstroppen til å løpe den distansen Millehaugen hadde oppgitt. Poenget var å illustrere at – hallo i luken godeste Millehaugen – det du påstår der har du aldri gjort. Også var det jo litt herlig at han skulle ha tatt seg en øl på veien også.

– Det ble klart for alle som hørte på at det ikke hadde skjedd sånn som han la det fram, og som aktor er jo det alltid et godt sted å begynne, sier Svein.

Stig Millehaugen soner i dag dommen på 21 års forvaring for drapet.

Sidebytte

Tolv år i påtalemyndigheten var nok, og Svein byttet side i 2013. Etter 22. juli-saken kunne ingenting måle seg lenger. Dessuten fristet det med miljøforandring og høyere lønn. Statsadvokatene lå på 750.000, og Svein var langt fra den eneste som hoppet av. Samme år valgte 17 prosent av landets statsadvokater å avslutte sitt arbeidsforhold.

Holden 2
(Foto: Lars Engdahl)

– Det er en intens jobb. Det trengs mer ressurser og flere å dele sakene på – færre rettsdager. Jeg lå på omkring 80 rettsdager i året, sier han. Han mener statsadvokatlønna bør ligge på nivå med tingrettsdommerne. Og siden Svein ga seg, har lønna faktisk steget for statsadvokatene. Faste stillinger lønnes nå i trinn 90 (1.046.600,-), om lag hundre tusen under tingrettsdommerne.

Svein Holden er typen som heller kjører noen timer i bil hver vei, enn å overnatte utenbys. Han vil hjem til barna. Selv karakteriserer han seg som «skuffende kjedelig». Men han er trolig den eneste juristen som noen gang har avfyrt en pistol i en norsk rettssal. En startpistol riktignok, men likevel.

«Unnskyld alle sammen. Jeg visste ikke at pistolen var ladd,» uttalte han en forfjamset den gang.

Så ringer telefonen igjen.

– Som advokat må man være tilgjengelig hele tiden. Som statsadvokat trengte jeg ikke det. Nå jobber jeg ofte sene ettermiddager og helger. Men kona er helt lugn på det, forsikrer han. Dette var noe de diskuterte før han byttet side.

– Hun drar hjemmefra tidlig, så tar jeg morgenrunden med barna. Det er veldig hyggelig, synes jeg. Da får jeg i hvert fall kvalitetstid med dem én gang i løpet av dagen. Også trener jeg i blant før jobb, løper en halvtime, løfter litt. Men det er langt fra daglig, som du ser.

– Hvordan er treningspresset i Hjort?

– Det er overraskende lite konkurranseorientert press her. Nå har vi riktignok inngått samarbeid med SATS, så en gang i uken kommer en kar og prøver å tvinge alle ut av kontorene sine for fellesopplegg, men jeg har gjemt meg hver gang. I tillegg er det ukentlig felles morgentrening, men da er jeg hjemme med barna.

Mindre intenst

I Hjort er det fortsatt strafferett det går i for Svein Holden.

– Det er godt å slippe å ha initiativet i rettssalen. Å holde innledningsforedrag, starte alle utspørringer, holde styr på vitner. Det er ikke like intenst å sitte som forsvarer, sier han. Han mener det er viktig å bevare en viss distanse til saken, men trekker samtidig frem at det var en overgang å miste påtalemyndighetens troverdighet overfor domstolene.

– Svein har vært ryddig hele livet, sier storebror Arild Holden, partner og advokat i Advokatfirmaet Elden.

– Som 15-åring vasket Svein tøyet sitt selv, slik at det ble gjort skikkelig og riktig. Siden den gang har skjortene hans vært nystrøkne. Mitt inntrykk er at Sveins skjold mot omverdenen er at alt er gjennomtenkt i forkant. Svein er så konfliktsky at han på et tidlig stadium værer situasjonen og trekker seg umerkbart tilbake. Men når det er sagt – man bør nok være varsom med å trampe ham alt for hardt på tærne, sier Arild.

Påtale-forsvarer?

Er klientene skeptiske til din påtalebakgrunn?

– Ja. Særlig i fengslene er det mye prat om det. Når noen i varetekt får oppnevnt en fast forsvarer, får de klar beskjed om at «du kan ikke ha den advokaten som politiet ga deg, for de samarbeider.» Hva som er opphavet til den vrangforestillingen, vet jeg ikke. Men flere av de som kommer til meg sier at de er bekymret for bakgrunnen min. Men så kommer også en del klienter nettopp på grunn av den bakgrunnen, at jeg kjenner systemet, og at det kan gagne deres sak. Og det er jeg overbevist om at stemmer! Jeg tror det er en stor fordel at jeg med troverdighet kan si noe om hvordan påtalemyndigheten ser på saken, og forutse hva de kommer til å gjøre.

Er det saker du ikke kan ta på grunn av bakgrunnen din?

– Jeg fikk først permisjon da jeg sluttet som statsadvokat, men det forutsatte at jeg ikke arbeidet med straffesaker som involverte Oslo statsadvokatembeter. Det ble raskt uhåndterbart, og jeg sa derfor opp embetet. Jeg har ingen forhold verken til statsadvokatene eller politiet som gjør at det er noen habilitetsproblematikk.

– Hva med klientene? Kunne du vært forsvarer for Millehaugen for eksempel?

– Jeg har tenkt på det der. Jeg ble kontaktet av en person jeg var aktor mot, og i det tilfellet syntes jeg ikke det var riktig å ta saken. Men jeg utelukker det ikke. Da jeg var statsadvokat skulle jeg forresten hatt saken mot Arfan Bhatti, men så satte Elden brodern inn som medforsvarer, og da mente de at jeg ikke kunne ha saken. Lagmannsretten var enig i det.

– Hvordan stiller du deg i spørsmålet om å ta imot klausulerte dokumenter?

– Det er alltid en forferdelig vanskelig samtale å ta med klienten, men normalt råder jeg dem til at jeg får tilgang. Alle svarer da at det er greit, men problemene begynner først når de faktisk skjønner at jeg sitter på informasjon jeg ikke kan dele med dem. Det er en kime til slitasje i klientrelasjonen. Noen prøver jo å få det ut av meg, men jeg sier at jeg ikke har lyst til å sitte på celle ved siden av dem.

– Hvor skal du etter Hjort? Går du med dommerdrømmer?

– Nei, jeg kommer ikke til å bli dommer. Det er kanskje fordi det er en for passiv og tilbakelent rolle. Og det med å sitte og skrive dom i ettertid, nei det har aldri fascinert meg. Jeg føler meg stadig mer trygg på at jeg kommer til å bli værende her.

Telefonen durer.

– Der kom den jeg må ta, sier han og legger telefonen til øret.

Opptaket slås av. Noen minutter senere har ettermiddagens kalender åpnet seg. Med litt lavere skuldre lener han seg tilbake og heller opp et glass vann.

Så ble det ikke pressekonferanse i kidnapping-saken i dag likevel.