Artikkelforfatteren er i permisjon fra embete som juridisk kyndig rettsmedlem i Trygderetten

I en kommentar på Rett24 spør advokat Olav Lægreid hva vi egentlig skal med Trygderetten og hevder at den er fundamentalt endret fra en hybrid mellom forvaltningsorgan og domstol til noe som ligner mer på en domstol. Han har et poeng når han peker på at endringene i trygderettsloven svekker rettsikkerheten, men endringene er ikke så dramatiske at Trygderetten like godt kan legges ned.

Trygderetten ble etablert i 1967 for å sikre rettssikkerheten på trygdeområdet og ble utformet etter modell av de alminnelige domstolene. Lovgiver ønsket «et ankesystem som ligger så nært opp til rettspleiens prinsipper og normer som mulig», og som «så langt råd er» gir «de samme rettsgarantier som ved domstolsbehandling». Trygderetten ble utformet i tråd med dette. Siden etableringen har instansen vært uavhengig, og saksbehandlingen har vært basert på en kontradiktorisk partsprosess. Om vi fokuserer på hvordan instansen fungerer, er det treffende å beskrive den som en forvaltningsdomstol med skriftlig saksbehandling, ikke som en hybrid.

Lægreids spørsmål om hva vi egentlig skal med Trygderetten, er lett å besvare. I de fleste trygdesaker er Trygderetten den eneste overprøvingsinstansen, og i praksis skjer det meste av rettsavklaringen der. I 2021 fikk domstolene 72 trygdesaker, mens Trygderetten fikk 4 600. Få av de prinsipielle sakene går til de alminnelige domstolene, og det er ikke uvanlig at domstolene forbigår de prinsipielle spørsmålene uten rettsavklaring.

For trygdemottakeren er den risikable og kostbare behandlingen i de alminnelige domstolene vanligvis ikke et reelt alternativ til den gebyrfrie overprøvingsmuligheten i Trygderetten, og et utvalg har nylig konkludert med at det ikke er realistisk å erstatte Trygderetten med tingretten. I lys av dette, savner jeg en forklaring på hvordan advokat Lægreid ser for seg at rettssikkerheten skulle bli ivaretatt om Trygderetten blir lagt ned.

Endringene i trygderettsloven svekker rettssikkerheten

Det er avgjørende for rettssikkerheten på trygdeområdet at rettsanvendelsen i forvaltningen kontrolleres av en uavhengig instans. Regelverket er komplekst og reiser tolkningsspørsmål med stor betydning for mange mennesker. Hittil har Trygderetten derfor behandlet alle saker med minst to dommere. Endringen som trådte i kraft 1. juli innebærer at sakene som hovedregel skal behandles av bare én dommer. Utvalget mente at endringen ikke vil gå utover kvaliteten. Det er vanskelig å forstå. To hoder tenker bedre enn ett, og faren for feil er større med bare ett hode.

Departementet viser til at dommerne i Trygderetten er godt kvalifiserte, men som trygdeskandalen viser, gjør også dyktige jurister feil. Departementet overser at risikoen for sprikende praksis øker med bare én dommer. Ordningen med to dommere har sikret at praksis som er kjent for den ene dommeren, men ikke for den andre, likevel blir fanget opp. Min erfaring fra Trygderetten er at dette noen ganger har betydning for utfallet av en sak, særlig der administrator har kort erfaring.

Advokat Lægreid skriver at rollen til de medisinskfaglige og attføringskyndige dommerne har blitt svekket gjennom årets lovendringer. Jeg er ikke enig i det. I likhet med tidligere, krever trygderettsloven at saker der det er behov for fagkyndighet skal behandles med fagkyndige rettsmedlemmer. Lovendringen er ment å presisere at sakstypen alene ikke er tilstrekkelig for å sette rett med fagkyndige meddommere, men slik har loven heller ikke blitt forstått.

Flere endringer som svekker rettssikkerheten?

Advokat Lægreid tegner et bilde av en endret Trygderett over tid, som etter mitt syn ikke er dekkende for realiteten. Fra angivelig å ha «en slags ombudsrolle», har Trygderetten blitt mer en vanlig domstol, skriver han. Men som nevnt har Trygderetten stort sett fungert som en domstol siden 1967.

Videre hevder advokat Lægreid at trygderettsloven gir uttrykk for et gunstprinsipp, som tidligere ble praktisert mer liberalt. Bestemmelsen gjelder de få sakene hvor det kan være aktuelt å gå utover partenes påstander, og fastsetter ikke et generelt materielt gunstprinsipp. Det har blitt gjort endringer i prosessreglene, men materielt har partene vært ansett som – i utgangspunktet – likeverdige, også før lovendringen i 2016. I en periode ga enkelte dommere i Trygderetten uttrykk for et gunstprinsipp, men synspunktet fikk ikke gjennomslag.

Det generelle utgangspunktet er at den private parten skal få medhold om det er materielt grunnlag for det, ikke fordi det finnes et prinsipp om å avgjøre saker til gunst for vedkommende.

Forenklet begrunnelse

Jeg er enig med advokat Lægreid i at Trygderettens forhold til forenklede kjennelser er uheldig. Når «retten finner avgjørelsen klar» kan det avsies kjennelse med forenklet begrunnelse. Det blir avsagt flere slike kjennelser i perioder med store restanser enn ellers.

Jeg tror ikke at bruken av forenklet begrunnelse har hatt noen betydning for resultatet i den enkelte sak. Men det kan være flere grunner til at muligheten ikke bør benyttes selv om loven åpner for det, for eksempel om parten ikke tidligere i saksforløpet har fått en god begrunnelse for avslaget og om det krever full begrunnelse.

Trygdeforvaltningens tillit er avhengig av at den private parten forstår forvaltningens begrunnelser. I Trygderettens årsrapport for 2021 frontes likevel bruken av forenklede kjennelser som et tiltak for å øke produksjonen. Det er uheldig. Min erfaring er dessuten at det ofte ikke er så mange minutter å spare på å skrive en forenklet kjennelse.