Som saksbehandlere i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) ser vi flere sårbare utenlandske kvinner som gifter seg med norske menn, og skriver under på svært urimelige ektepakter uten å forstå eller bli forklart innholdet. Ektepaktene blir skrevet på norsk, et språk kvinnene på tidspunktet for avtaleinngåelsen verken behersker muntlig eller skriftlig. Flere blir presentert for denne først på kirketrappen, og valget blir i realiteten å signere, eller returnere.

I ektepakten ser vi at det særlig blir avtalt særeie på felles bolig, noe som i de fleste tilfeller fører til at kvinnen står igjen uten noen verdier ved skilsmissen. Dette til tross for at hun har brukt hele sin inntekt på familien og boligen. Vi ser også at mange av ekteskapene er preget av fysisk og psykisk vold. Norske menn utnytter sårbarheten til disse kvinnene, og dagens rettstilstand gjør dette mulig. 

I sakene vi ser hos JURK ville mange av ektefellenes verdier gått til likedeling hvis ektefellene ikke hadde hatt ektepakt. Kvinnenes eneste mulighet for et rettferdig oppgjør er å få ektepakten tilsidesatt av en domstol etter ekteskapslovens lempningsregel eller avtalerettslige ugyldighetsregler.

Selv om kvinnene har et vern etter loven, ser vi imidlertid at de ikke har noen reell mulighet til å prøve ektepakten for en domstol. Det er fordi de verken har råd eller nok kunnskap om rettssystemet. Fri sakførsel i skiftesaker ble fjernet i 2017 og er heller ikke foreslått gjeninnført i den nye rettshjelploven. Disse kvinnenes mulighet til å få tilsidesatt ektepakten som de ikke kjente innholdet av er derfor illusorisk.

En åpenbar løsning kunne vært å lovfeste et krav om at den som ikke kan norsk må forstå innholdet som vedkommende signerer under på. Kravet kan for eksempel være at ektepakten blir oversatt til personens morsmål, eller at personen må samtykke til at den har forstått innholdet. Et slikt krav løser likevel ikke problemet. Blant annet kan elementet av tvang fortsatt være til stede. Den signerte ektepakten vil også kunne tenkes brukt som et bevis på at avtalen ble inngått frivillig, og derfor svekke den svake partens sak. 

En annen løsning er å innskrenke ektefellers avtalefrihet angående formuesforholdet. Avtalefriheten er et grunnleggende prinsipp i norsk familierett, og en lovpålagt minstestandard for hva som skal deles er inngripende. Likevel ser JURK at hensynet til den svake parten i noen tilfeller kan legitimere inngrep i avtalefriheten, da den svake parten i realiteten ikke hadde avtalefrihet på inngåelsestidspunktet. Dette hensynet vil kun gjøre seg gjeldende for ekteskap der styrkeforholdet er skjevt, og det er vanskelig å se for seg hvordan loven kan regulere dette konkret uten at regelen gjelder alle ektefeller. Derfor er et slikt forslag lite egnet til å løse problemet.

En tredje løsning er å gjøre domstolsbehandling mer tilgjengelig, siden dette er den eneste muligheten den svake parten har for å få lempet ektepakten. Dette kan for eksempel løses ved å gjeninnføre fri sakførsel i skiftesaker i rettshjelploven. Et annet forslag som er egnet til å senke terskelen for å prøve gyldigheten av en ektepakt er å gi denne kompetansen til et domstollignende organ. Dette ville gjort behandlingen billigere og mer tilgjengelig, og kunne kanskje ført til at flere vegret seg mot å utforme denne typen ektepakter.  

JURK har ikke fasiten for hva som vil være den beste løsningen, men ønsker å skape debatt rundt en problemstilling som rammer allerede sårbare kvinner svært hardt.