VG melder at et omstridt forlag vil gi ut Knut Hamsuns «Sult» som lydbok, lest av en kunstig Knut Hamsunstemme, laget med kunstig intelligens. Det liker ikke Knut Hamsuns arvinger. Vi kan like det eller la være å like det. Men det finnes neppe noe rettslig grunnlag for å hindre det.
Knut Hamsun døde i 1952, hvilket etter åvl § 11 betyr at hans verker ble frie fra og med 1. januar 2023, da det var gått 70 år etter utløpet av hans dødsår. Hvem som helst kan i dag gi ut Knut Hamsuns skrifter uten å spørre noen og uten å måtte betale vederlag. Hans arvinger kan ikke motsette seg dette.
Pål-Bang Hansen
En utøvende kunstner har vern for sin kunstneriske prestasjon etter åvl § 16. Dette gir en enerett til å gjøre opptak, fremstille eksemplar av opptaket og å gjøre opptaket tilgjengelig for allmennheten. I motsetning til den egentlig opphavsretten, gir vernet for utøvende kunstnere ikke et vern mot etterligning. Mange har skapt seg en karriere som f.eks. Elvis-etterligninger, noe de fritt kan gjøre. Det er også mange som imiterer andre stemmer i underholdningsøymed. Det er vanskelig å se at det skal utgjøre noen forskjell om det er et menneske som etterligner, eller om det gjøres ved hjelp av kunstig intelligens.
Spørsmålet om etterligning av andres stemme kom på spissen i Borgarting lagmannsretts dom gjengitt i RG-1999-1009 hvor filmjournalist Pål Bang-Hansens stemme ble etterlignet i en radioreklame. Spørsmålet er behandlet av Are Stenvik i «Rettsbeskyttelse av personlig særpreg», TfR 2003 s. 601 (lenke til Lovdata Pro, krever abonnement).
Å gjengi en tekst med imitert stemme er en ytring. Grl § 100 ble revidert i 2004, og slik den lyder i dag er det i annet ledd, siste punktum et klart legalitetskrav som sier at rettslig ansvar bør være foreskrevet i lov. Ordet «bør» leses her som «skal». Før denne tid var det ikke et slikt legalitetskrav i den bestemmelsen, så det var ikke noe som gjaldt da Pål Bang-Hansen dommen ble avsagt og da Are Stenvik skrev sin artikkel.
Villedende markedsføring
Noen viktige forskjeller fra Pål Bang-Hansen saken er at den gjaldt etterligning av en dalevende persons stemme og at den ble brukt til reklame. Jeg har ikke hørt selve reklameinnslaget, men slik det er gjengitt i dommen, søkte man i reklamen å utnytte Pål Bang-Hansens troverdighet på filmområdet. Det ble ikke opplyst at det ikke var Pål Bang-Hansen, men en imitator som opptrådte i reklamen.
Man kan ha mange gode grunner til å motsette seg at ens person blir misbrukt i reklame. Om det skjer ved etterligning av stemmen eller på andre måter, bør være uten betyning. Uavhengig av om det krenker personen, vil det være villedende markedsføring hvis det skapes et inntrykk av at en identifiserbar person anbefaler produktet eller tjenesten.
De bestemmelser vi har om ulike former for personvern, gjelder i liten grad for avdøde personer. Personvernforordningen gir ikke vern for avdøde personer. Den åpner for at de enkelte land kan innføre et slikt vern, men det er ikke gjort i Norge.
Ved ærekrenkelser kan den krenkedes nærmeste etter skl § 3-6a første ledd, siste punktum kreve oppreisning inntil 15 år etter at den krenkede døde. Retten til eget bilde, etter åvl § 104 gjelder i 15 år etter uløpet av avbildedes dødsår. Strl § 267 og skl § 3-6 om vern av privatliv, sier ikke noe om vern for det privatliv avdøde personer hadde mens de var i live.
Klassikervernet
Åvl § 108 om det såkalte klassikervernet gir hjemmel for å forby at et åndsverk
«gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart eller på annen måte antas å kunne skade allmenne kulturinteresser.»
Denne bestemmelsen gjelder for opphavsrett, ikke for utøvende kunstnere. Det er Kulturdepartementet som eventuelt kan nedlegge et slikt forbud. Det må da eventuelt begrunnes i at å utgi Knut Hamsuns «Sult» som lydbok på denne måten vil være krenkende for Knut Hamsun som forfatter, for romanen «Sult» eller at det vil skade allmenne kulturinteresser. Jeg har vanskelig for å se at et forbud kan begrunnes på denne måten.
Åvl § 108 siste ledd sier at åvl § 5 første ledd også gjelder, selv om vernetiden har utløpt. Denne gir rett til navngivelse. Åvl § 5 gjelder også for utøvende kunstnere, se åvl § 16 siste ledd. Men da § 108 ikke gjelder for utøvende kunstnere, er vanskelig å hevde at den gjennom denne henvisnignen også gjelder for utøvende kunstnere etter at vernetiden har utløpt. Uansett vil det bare ha vært aktuelt for det som faktisk er en utøvende kunstners prestasjon, ikke for etterligninger av den.
Hvis det markedsføres etterligninger som er laget ved hjelp av kunstig intelligens, må man kunne kreve at markedsføringen ikke skal være villedende. Det kan ikke markedsføres som om det er «the real thing». Dette må gjelde uansett hva som etterlignes. Det blir litt som da man ikke lenger kunne kalle et produkt for «Sitronbrus», men måtte kalle det «Brus med etterlignet sitronsmak», for de som er gamle nok til å huske at det var et spørsmål om hvordan produkter kunne markedsføres.