Regjeringen nedsatte i forrige uke et partssammensatt utvalg som skal vurdere rammeverket for tilknytning og virksomhetsorganisering i arbeidslivet.
«Arbeidslivet står overfor store endringer, blant annet vil teknologiutvikling, klimautfordringer og globalisering påvirke arbeidsplassene våre framover», heter det i pressemeldingen fra departementet. Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie sier lovendringene kan handle om hvordan virksomheter organiserer seg, hvilken tilknytning det er mellom de som tilbyr og de som utfører arbeid, og rettigheter og plikter i arbeidslivet.
Lovutvalget har fått et særdeles vidt mandat og skal se på behovet for lovendringer bl.a når det gjelder innholdet av arbeidstakerbegrepet (Aleris-saken mv), virksomhetsbegrepet og arbeidsgiver ansvaret (Norwegian-saken mv). Hvordan reglene på disse og andre områder bør utformes i fremtiden er utvilsomt viktige spørsmål.
Overraskende
Det er nødvendig å beskrive hvordan reglene er å forstå, for uten kunnskap om lovreglene er det ikke mulig å vurdere hvordan reglene bør være, og hvilke politiske endringer som bør gjøres. Mange organisasjoner har også spilt inn jurister som sine medlemmer i utvalget, og i tillegg består utvalget av økonomer og andre fagpersoner.
Når oppgaven til «endringsutvalget» ikke bare er å gi en deskriptiv beskrivelse av jussen, men å vurdere behovet for politiske endringer, er det overraskende at utvalget ikke består av flere personer som har markert seg med politiske standpunkter om arbeidslivsreguleringen. Et hederlig unntak er utvalgsleder, Jan Fougner. Han har i ulike sammenhenger tatt klare standpunkt, til dels kontroversielle standpunkt i favør av arbeidsgiversiden, men av øvrige medlemmer er det kun LOs representant, Trude Tinnlund, som har vært synlig i debatten om hvordan fremtidens arbeidsliv bør utformes.
Hjemme alene-fest
Det er nødvendigvis ingen ulempe at utvalget har en sammensetning som er dominert av jurister og andre fagpersoner. Jurister er f.eks. best egnet til å vurdere om Aleris og Norwegian saken er basert på en korrekt lovforståelse, selv om det også blant jurister vil være uenighet om dette. Viktigere er det at jurister eller andre fagpersoner ikke har spesielt bedre forutsetninger enn andre for å vurdere om f.eks. arbeidstakerbegrepet bør endres eller presiseres. Hvilket vern arbeidstakere skal ha er det også delte meninger om, og verken jurister eller andre fagpersoner har noen spesielle forutsetninger for å mene noe om slike spørsmål. Hensynet til fleksibilitet og vern er noen ganger motstridende og det er politiske vurderinger som ligger til grunn for hva som skal tillegges størst vekt ved utformingen av de enkelte lovforslag.
Med den sammensetning «endringsutvalget» har fått, er det en viss fare for at arbeidet kan utvikle seg til en «hjemme alene-fest», med diskusjoner uten politisk tilstedeværelse eller forankring. Dette er likevel å foretrekke hvis alternativet er at politiske vurderinger og interessemotsetninger glattes over og begrunnelsene ikles juridisk drakt.
