Før helgen avga Justisdepartementet en proposisjon som følger opp enkelte forslag fra Domstolkommisjonens andre delutredning. Forslagene er skrevet med tanke på å ruste domstolenes uavhengighet for mer urolige tider, og berører både Høyesteretts sammensetning og kompetansereglene for fordeling av saker mellom dommere og domstoler.
Domstolkommisjonens forslag førte til at Stortinget i fjor vår grunnlovfestet at det maksimalt skal være 22 dommere i Høyesterett, inkludert justitiarius. I dag er tallet 20. Poenget med å begrense antall dommere er å unngå at en regjering skal kunne fylle på med «vennligsinnede» dommere, for å få gjennomslag for sine egne grunnlovstolkninger.
Av samme grunn ble det i fjor grunnlovfestet at dommerne ikke trenger å gå av med pensjon før de fyller 70. Pensjonering av dommere er en taktikk autoritære regimer har tydd til flere ganger opp gjennom historien. I Norge var Terbovens plan om å pensjonere dommere utløsende årsak til at Høyesterett la ned sin virksomhet i desember 1940. Fra nyere tid har man sett det samme i Polen.
Får ikke vetorett
I proposisjonen regjeringen la frem fredag, foreslås det å lovfeste dagens antall dommere, som altså er 20, to under Grunnlovens maksgrense. Det vil altså kreve en lovendring å øke antallet. Domstolkommisjonen foreslo i sin tid at man ikke skulle kunne vedta en slik lov uten samtykke fra justitiarius. Kommisjonens argument var at man da stenger for at Høyesterett utvides av politiske interesser, typisk i forbindelse med en verserende plenumssak. Det fremstår uansett som lite hensiktsmessig å øke dommerantallet uten at Høyesterett faktisk har behov for det, mente kommisjonen.
Dette ønsker ikke Justisdepartementet å gå videre med. Departementet skriver:
«Departementet følger ikke opp forslaget om at en økning av antallet dommere i Høyesterett bare skal kunne skje med samtykke fra høyesterettsjustitiarius. En slik ordning ville etter departementets vurdering stått i et spenningsforhold med Stortingets lov- og budsjettmyndighet etter Grunnloven § 75 følgende, og en slik ordning fremstår som konstitusjonelt fremmed. Departementet foreslår derfor ikke å lovfeste et krav om samtykke fra høyesterettsjustitiarius, og endringer i dommerantallet i Høyesterett vil dermed etter endringsforslagene i denne proposisjonen i fremtiden skje gjennom alminnelig lovvedtak innenfor rammen av Grunnloven § 88 annet ledd første punktum. Som påpekt av Domstolkommisjonen i NOU 2020: 11 punkt 18.6.4, fremstår det imidlertid som lite hensiktsmessig å øke dommerantallet uten at Høyesterett har gitt uttrykk for at det er behov for dette. Det vil være naturlig å innhente Høyesteretts syn i forbindelse med behandling av eventuelle fremtidige forslag om endringer i dommerantallet i Høyesterett, selv om dette ikke lovfestes som en plikt.»
Uenighet om tilfeldighet
En annet spørsmål det har vært diskusjon rundt, er fordeling av saker mellom dommerne i ting- og lagmannsrettene. For Høyesterett er ikke dette en problemstilling, de har tilfeldighetsprinsippet i sin forretningsorden, men i underinstansene er det i utgangspunktet opp til domstolleder å fordele sakene.
Det har vært antatt at det gjelder et tilfeldighetsprinsipp også i de lavere instansene, men det har aldri vært formulert. Domstolkommisjonen la til grunn at det i praksis tas hensyn til erfaring, fagkompetanse og personlig egnethet ved saksfordelingen. Kommisjonen delte seg her i et flertall og et mindretall på ett medlem.
Flertallet ville ha følgende regel:
«Saksfordelingen skal baseres på saklige og objektive kriterier som tilfeldighet, særskilt fagkunnskap, kompetanse eller erfaring.»
Mindretallet, lagmann Nils Asbjørn Engstad, ville ha tilfeldighet som en mer utpreget hovedregel, som man så kunne gjøre unntak fra. Departementet er enig, og skriver:
«Kommisjonens mindretall fremhever at det klare utgangspunktet må være at saker fordeles tilfeldig mellom dommerne, og at en lovbestemmelse om saksfordelingen bør gi uttrykk for at dette er hovedregelen, heller enn å angi tilfeldighet som ett av flere likestilte kriterier, jf. NOU 2020: 11 punkt 15.6.5. Departementet foreslår å lovfeste prinsippet om tilfeldig saksfordeling, og er enig med kommisjonens mindretall i at dette bør fremgå som hovedregelen.»
Omformulerer
Den nye regelen skal etter dette lyde:
«Saker skal fordeles slik at det er tilfeldig hvilken dommer som får den til behandling. Utgangspunktet om tilfeldig saksfordeling kan fravikes dersom saklige grunner tilsier det, herunder for å sikre en rimelig arbeidsfordeling mellom dommerne, eller dersom det er behov for særskilt kompetanse eller erfaring i den enkelte sak.»
Mindretallets forslag fikk i høringen støtte fra Dommerforeningen, Juristforbundet og Borgarting lagmannsrett. Advokatforeningen og det meste av det øvrige Domstols-Norge støttet flertallets forslag.
Proposisjonen foreslår også å lovfeste at omfordeling av saker mot en dommers vilje skal begrunnes skriftlig og nye regler for saksfordeling mellom rettssteder.
Hele proposisjonen finner du her.
