.JPEG.jpeg?quality=85)
Organisasjonen Nei til Vindkraftverk på Haramsøy saksøkte Staten og Haram Kraft AS med spørsmål om gyldigheten av konsesjon for bygging og drift av vindkraftverk på Haramsøy. I mai tapte de saken fullstendig i Møre og Romsdal tingrett. Staten og kraftselskapet ble tilkjent til sammen én million kroner i sakskostnader.
I en særskilt anke over sakskostnadsavgjørelsen, har vindmøllemotstanderne anført at de skulle vært frikjent for regningen – til tross for at de tapte tvisten. Argumentet er Århuskonvensjonen artikkel 9, som stiller krav om at allmennheten skal ha adgang til rettslig overprøving av myndighetsvedtak vedrørende miljø, og at slik overprøving ikke skal være «uoverkommelig dyrt».
Kraftselskapet som vant saken er ikke enig i at sakskostnadene miljøvernerne ble pålagt var urimelige. De peker på at saken er blitt grundig behandlet i mange nivåer, uten å ha bydd på tvil. Det er etter kraftselskapets syn «ikke grunnlag for å pålegge Haram Kraft AS å bære en større del av kostnadene for prosessen enn selskapet allerede har gjort som følge av tingrettens skjønnsmessige avkortning».
Staten slutter seg til vindmølleutbyggernes argumentasjon, men nå har Frostating lagmannsrett opphevet tingrettens avgjørelse.
Økonomisk evne
Lagmannsretten sier ikke at vindmøllemotstanderne har rett til å slippe sakskostnadene, men mener tingretten ikke har drøftet spørsmålet tilstrekkelig. Lagmannsretten legger til grunn at kostnadskravet ikke skal fremstå «objektivt urimelig når søksmål fremmes av sammenslutninger som oppfordres til en aktiv rolle innenfor miljøspørsmål». Regningen for en tapt miljø-hovedforhandling «må ikke overstige den berørtes økonomiske evne og heller ikke fremstå objektiv urimelig». Retten skriver videre:
«Det er ikke en lovanvendelsesfeil eller en saksbehandlingsfeil at tingretten ikke eksplisitt benevner Århuskonvensjonen i sin kostnadsavgjørelse så lenge lagmannsretten – ut fra tingrettens begrunnelse – kan se at den har vurdert om sakens karakter (en miljøsak som en sammenslutning fører for ivaretakelse av allmenhetens interesser) i seg selv kan være en tungtveiende grunn i tvisteloven § 20-2 tredje ledd sin forstand. Det fremgår ikke av tingrettens begrunnelse at den har vurdert dette. Tingrettens drøftelse av sakskostnadsspørsmålet er derfor ikke tilstrekkelig bred til at lagmannsretten kan prøve om og eventuelt hvilken vekt dette er tillagt. Dette er en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for avgjørelsen.»
– Høye sakskostnader er ett av de største hindrene for å prøve miljøspørsmål for retten. Dette til tross for at det er i samfunnets interesse med økt domstolskontroll i klima- og miljøsaker. Kjennelsen er derfor svært viktig, og den kan være et tegn på en ny praksis i disse sakene, sier advokat Mari Kjellevold Brygfjeld, som sammen med Tine Larsen har bistått Nei til vindkraftverk på Haramsøy i saken.
Om tingretten kommer til et annet resultat vedrørende sakskostnadene dersom den må behandle spørsmålet på nytt, er et åpent spørsmål.
