Tirsdag kom storkammerdommen i den mye omtalte Strand Lobben-saken. Mer enn 20 barnevernklager mot Norge har ligget på is i påvente av avgjørelsen.
Dersom storkammeret hadde kommet med helt fundamentale innvendinger mot det norske systemet, ville resultatet kunne bli en strøm av fellelser.
Dette kan selvsagt fortsatt skje, men noen slik konklusjon følger ikke av storkammerdommen, mener dekan ved juridisk fakultet i Bergen, professor Karl Harald Søvig.
– Det vil ikke bli behov for noen lovendringer eller grunnleggende ny kurs som følge av denne dommen. Men det er mulig domstolenes praksis må justeres, sier Søvig, som har skrevet en rekke bøker og artikler på feltet.
Mange rykter
Han peker særlig på at storkammeret kritiserer bevisgrunnlaget som tingretten bygget på da den godtok adopsjonen: Domstolene må nå i enda større grad være bevisst på at man har et tilstrekkelig materiale i den enkelte sak.
– Det har svirret enormt mye rykter om hva som ville komme. Slik sett var selve resultatet ikke uventet. Men begrunnelsen storkammeret ga, var helt overraskende. I kammeravgjørelsen var det selve adopsjonen som var det springende punktet. I storkammerdommen velger flertallet i stedet å kritisere prosessen frem til adopsjonen. Det var det ingen som hadde ventet på forhånd, sier Søvig.
Han mener storkammeravgjørelsen representerer en kursendring i EMDs fokus.
– Hvis vi oppsummerer de fire norske barnevernsakene som nå er avgjort, så har melodien – frem til nå – vært at saksbehandlingen er grei, mens det materielle innholdet i vedtakene er blitt gransket. Etter denne dommen er det nok mer grunn til å rette blikket mot saksbehandlingen forut for vedtakene, sier Søvig.
– Stor uenighet
Rett24 har også bedt Norges institusjon for menneskerettigheter om å vurdere dommen. Der lander de på en tilnærmet identisk vurdering som Søvig.
– Flertallet har en forholdsvis konkret begrunnelse for domfellelsen, og mener det er svakheter ved den norske beslutningsprosessen i forbindelse med adopsjonsvedtaket, sett i lys av hvor inngripende tvangsadopsjonssaker er. Særlig kritiserer storkammeret det faktiske grunnlaget adopsjonsvedtaket var basert på. Derfor er nok storkammerdommen ikke så prinsipiell som man kanskje så for seg på forhånd. Derfor er det også vanskelig, ut fra dette, å trekke noen klare konklusjoner om norsk barnevern generelt.
Det sier seniorrådgiver Anniken Barstad Waaler ved NIM.
Hun peker samtidig på at flertallet i storkammerdommen går lenger enn kammerdommens flertall i å overprøve nasjonale myndigheters vurderinger.
– Slik vi leser det, er det i dette spørsmålet stor uenighet mellom de tre hovedfraksjonene i storkammeret. De tre hovedfraksjonenes syn på prøvingsintensitet kan grovt oppsummert skisseres som følger:
- Et mindretall på 6 dommere legger opp til å gå langt i prøvingsintensiteten
- Et mindretall på 4 dommere mener EMD bør være mer tilbakeholdne i sin overprøving
- Flertallet på 7 dommere legger seg midt mellom.
– Dette viser at det er en tydelig spenning internt i domstolen i dette spørsmålet, sier Waaler.
Mors beste
Et sentralt poeng for flertallet var at verken mors interesser og utvikling, eller muligheten for gjenforening med barnet, i tilstrekkelig grad ble vurdert av tingretten. Moren hadde bare hatt begrenset mulighet til å vise sin kompetanse i samvær med barnet, ettersom omsorgsovertakelsen var blitt ansett som langvarig, og lite var blitt gjort for å forsøke å få samværene til å fungere.
I dommen (avsnitt 220) skriver flertallet at de mener norske domstoler har lagt for ensidig vekt på barnets beste og for lite vekt på mors beste, ved at de har «focused on the child’s interests instead of trying to combine both sets of interests».
Et åpent spørsmål er om dette vil bety at norske domstoler i fremtiden, for eksempel, vil måtte bli mer liberale i å tillate biologiske foreldre samvær med barn som er i fosterhjem – selv om dette skulle bli vurdert som en økt psykisk belastning for barnet.
