Høsten 2020 ga Høyesterett LO og YS-forbundet Parat medhold i en prinsippsak om sakskostnader ved klager på forvaltningsvedtak. Bakgrunnen var at saksøkeren var representert av LO Juridisk, en advokattjeneste klienten har betalt gjennom fagforeningenskontingenten. Klienten hadde sånn sett ikke egentlig noen utgifter som kunne kreves erstattet.

Fagforeningene mente imidlertid at de likevel burde kunne beregne vanlig salær fra motparten, og fikk medhold fra Høyesterett i dette. Saken dreide seg imidlertid kun om forvaltningslovens sakskostnadsregel i § 36.

Les: Fagforeningene slo staten i Høyesterett – får fulle sakskostnader

Nå tar Høyesterett prinsippet ett skritt videre, og etablerer et generelt prinsipp. Dermed får vi noe så fornemt som en flunkende ny, domstolsskapt rettsregel. Førstvoterende Ingvald Falch siterer fagforeningsdommen fra 2020, og skriver:

«Jeg forstår uttalelsen slik at den bygger på at parten har krav på erstatning for sakskostnader som dekkes av tredjemann, også i de tilfellene parten selv ikke er ansvarlig for dem. En nærliggende slutning er at dette vil omfatte tilfeller der det er partens prosessfullmektig som dekker kostnaden gjennom å yte tjenesten «pro bono».

De reelle hensynene som trekkes frem i disse dommene, er etter min mening overbevisende og må tilsi at tvistelovens regler her tolkes utvidende. En streng ordlydsfortolkning kan lede til vanskelige bevisvurderinger av om forpliktelsen består på partens hånd eller ikke, og den kan hemme ubemidlede parters mulighet til å fremme og forsvare sine rettigheter i domstolene. Motparten blir på sin side ikke skadelidende av at en tredjemann påtar seg det kostnadsansvaret som den vinnende parten ellers ville hatt selv.

Jeg er derfor kommet til at turlaget har krav på erstatning også for de sakskostnadene prosessfullmektigen her har ettergitt overfor laget.»

– Fornuftig rettsskapende virksomhet

Den tapende grunneieren i turisthyttedommen endte derfor opp med en regning på 850.000 kroner for tre instanser. Det er dårlig nytt for ham, men godt nytt for klienter med lite penger, mener advokat Jan Fougner i Wiersholm.

– Det innebærer at en advokat kan utføre et oppdrag gratis for en klient og få dekket nødvendige utgifter om saken vinnes. Løsningen følger ikke av ordlyden, som regulerer normalsituasjonen hvor parten har egne utgifter. Avgjørelsen er et godt eksempel på fornuftig rettsskapende virksomhet fra landets øverste domstol. Den nye regelen vil gjøre det mer attraktivt for advokatene å tilby hjelp pro bono, og dermed gjøre det lettere for ubemidlede klienter å få god hjelp i domstolene, skriver Fougner i en epost.

Han får følge av Christian Reusch, som leder Advokatforeningens lovutvalg for sivilprosess.

– Jeg er helt enig. Og ut fra det Høyesterett har sagt i en del senere avgjørelser synes jeg heller ikke det var spesielt overraskende. Den avgjørelsen som kom i forfjor om sakskostnader i forvaltningssaker bygger på samme synspunkter, så denne løsningen har gode grunner for seg.

– I hvilken grad tror du dette er et reelt incitament for pro bono-saker?

– Jeg tror i alle fall det gjør det enklere å ta slike saker. I hvert fall sammenlignet med om Høyesterett hadde slått fast det motsatte. Hvor mye det betyr i praksis, er jo selvsagt vanskelig å fastslå. Men det ville vært paradoksalt om den som taper saken skal profitere på at den som vinner har en prosessfullmektig som stiller opp pro bono, sier Reusch, som til daglig er partner i Simonsen Vogt Wiig.

Først formulert i 2012

Av Høyesteretts ferske dom fremkommer det at synspunktene som nå er fastslått første gang dukket opp i plenumsdommen «Lengeværende barn I», fra 2012. Der hadde Arild Humlen og Jan Fougner hjulpet NOAS pro bono. Staten anførte at NOAS dermed ikke hadde hatt utgifter til saken, og derfor ikke kunne kreve sakskostnader. For flertallet ble aldri dette et tema, ettersom staten vant. Men annenvoterende og talsmann for mindretallet på fem dommere, var Arnfinn Bårdsen. Han skrev:

«Jeg er ikke enig med staten. Formålet med å påta seg et prosessoppdrag pro bono er å tilgodese den part man tar oppdraget for, ikke motparten. Utgangspunktet må derfor være at der søksmålet eller anken fører frem og det skal tilkjennes sakskostnader, så vil prosessfullmektigen – så langt dette danner grunnlag for et sakskostnadsansvar for den tapende part – kunne beregne vanlig salær.»

Ytterligere et lite funfact er at rettslig medhjelper for staten den gangen var advokat Kine Steinsvik fra Regjeringsadvokaten. Senere er Steinsvik som kjent blitt dommer i Høyesterett, og tirsdag var hun én av de fem dommerne som enstemmig sementerte regelen hun var med på å argumentere mot i 2012.

Det hører også med til historien at det var Jens E. A. Skoghøy som var rettsformann i turisthyttedommen. Skoghøy var en av de fem dommerne som stemte med Bårdsens mindretall i plenumsdommen fra 2012.