– Hvorfor havnet du på jussen? Hadde du noe familie i faget?

– Det var vel ikke en spesiell grunn. Jeg tror bare jeg hadde et ønske om å forsøke, det uten at det kan spesifiseres. Det var en magefølelse. På videregående hadde jeg matte, fysikk og kjemi, for ikke å stenge muligheten til å studere medisin eller andre retninger som krevde realfag.

Siste del av studiet tilbragte han på Institutt for rettsinformatikk, under Jon Bings veiledning.

– «Du burde jobbe internasjonalt, det hadde du egnet deg til», husker jeg han sa.

Øren dro rett videre til Kings College i London, som gjesteforsker.

– Da året i London nærmet seg slutten måtte man jo begynne å tenke på livets opphold, og da fikk jeg jobb i Haavind via en tidligere medstudent. Like etterpå ble det ledig dommerfullmektigstilling i Trondheim, så da havnet jeg der. Dommerfullmektig og et opphold i FN var de to tingene jeg hadde tenkt at jeg hadde lyst til å prøve. Mens jeg var i Trondheim dukket det opp et vikariat som sekretær for Justiskomiteen på Stortinget, for ett år. Det var ikke planlagt, men jeg søkte og fikk den. Det var kjempemorsomt, og jeg fikk jobbet med både ny tvistelov, ny alminnelig straffelov og finnmarksloven.

– Men så ble det plutselig påtalemyndigheten i stedet?

– Ja, det ble ledig en stilling i Økokrim, i korrupsjonsteamet, som det het den gangen. Jeg husker jeg begynte 1. august, og like etterpå begynte Aftenposten å skrive om vannverksaken på Romerike. Så da fikk jeg være med på den helt fra starten av, helt frem til aktoreringen høsten 2007.

Mens han var i retten med vannverksaken, bestemte Øren seg for å søke på en stilling ved tribunalet for det tidligere Jugoslavia, i Haag.

– Det var jo større saker enn vannverket, det var jo det. Jeg jobbet med to saker. Den ene var mot blant annet en tidligere serbisk president, en statsminister, en forsvarsminister og en hærsjef. Det var snakk om 10.000 drap og 800.000 tvangsdeporterte kosovoalbanere. Presidenten ble frifunnet, men de andre ble dømt, til mellom 15 og 25 års fengsel.

– Hvordan vil du sammenligne påtalearbeid her med arbeidet i et sånt tribunal?

– Det blir jo veldig mye dokumenter. Faktum og en del vitneforklaringer er i stor grad hentet fra tidligere saker som er gått i tribunalet, mot tiltalte lenger nede i systemet. Den store forskjellen er at det meste er basert på common law-systemet, der forsvaret i mye større grad bygger sin egen sak, i motsetning til her, der forsvaret primært svarer på saken påtalemyndigheten har bygget. Hovedforhandlingen varte i nesten 3 år, og hadde allerede gått i over et år da jeg begynte. Så det var litt å sette seg inn i.

– Hvordan kan saken ta så lang tid?

– Det er ekstremt mye faktum som skal bevises. Husk at vi snakker om 10.000 drap, og hvor ansvarskjeden må bevises helt til de øverste ansvarlige i landet.

Etter at kontrakten i Haag var utløpt, dro Øren hjem til Oslo og tok jobb som nemndleder i Utlendingsnemnda. Så bar det ut igjen, denne gangen som justisråd i den norske EU-delegasjonen i Brussel. Etter dette ble det Hardanger, der den daværende ektefellen hadde fått jobb som rådmann.

– Da hadde jeg egentlig ikke så mye å gjøre, men så ble det ledig jobb som rådmann i Ulvik herad, så da prøvde jeg det. Det var veldig interessant, for dette var midt under kommunereformen, og jeg skrev blant annet en omfattende utredning om alternative kommunesammenslåinger i Hardanger, forteller Øren.

Etter noen år ble det retur til Oslo, som avdelingsdirektør i politiavdelingen i Justisdepartementet. Men heller ikke der ble oppholdet langt.

– Jeg hadde en gang en sjef som sa at «kontorsjef hos Sivilombudsmannen, det bør du bli en gang». Så jeg har liksom hatt det i bakhodet. Så da det ble ledig, søkte jeg.

Og der har han vært siden. Nesten. For to år siden ble han nemlig spurt om han ville være med i sekretariatet for Koronakommisjonen. Så det ble en permisjon.

– Dette er jo et kratt av en CV. Hvor mye er tilfeldigheter?

– Noe av det er jo tilfeldigheter. Men da jeg var dommerfullmektig var det en dommer som sa «husk du er ung og dyktig, du må gjøre mye forskjellig». Det bet jeg meg merke i.

– Virker som om du har hørt på råd fra eldre kolleger i flere sammenhenger. Hvis du nå får beskjed om å velge én av disse jobbene, og det er den du skal ha resten av livet. Hva blir det?

– Det er vanskelig å si. Alle har vært veldig interessante på sin måte. Det som skiller seg ut som veldig spesielt var jo Haag. Men ikke på livstid. Jeg klarer ikke velge.

– Men du må!

– Nei, det må jeg ikke.

– Neida, det er jo forsåvidt sant. Ferien da?

– Vi skal på turer til Hellas og Portugal. Og til Sunnmøre, selvsagt!