Artikkelforfatteren representerte LO i Skanska-saken.

Advokat Sture bekrefter i sin kommentar at han er enig i at ansiennitetsprinsippet er uendret etter Skanska-dommen. Det er bra.

De fleste innlegg fra advokater på arbeidsgiversiden går ut på at ansiennitetsprinsippet er svekket etter dommen. Til og med på Lovdata er det lagt ut en slik kommentar til dommen, hvilket er feil.

At den rettslige situasjonen mht ansiennitetsprinsippet er uendret, er den viktigste avklaring med dommen, sammen med at kravene til forsvarlig og etterprøvbar saksbehandling er grundig fastslått. At det er uenighet om ansiennitetsprinsippets relative vekt i konkrete saker er ikke noe nytt, og det vil det nok fortsatt være noe uenigheter om fremover.

Knut-Marius Sture viser til dommen avsnitt 32 som belegg for sin vurdering av at arbeidsgiver selv kan velge kriterier for utvelgelse. Det heter i avsnitt 32 at «arbeidsgiveren også kan basere utvelgelsen på andre kriterier, typisk kvalifikasjoner, faglig dyktighet og kompetanse». Dette er i dommen knyttet til forståelsen av aml § 15-7. Men også etter Hovedavtalen § 8-2 er det adgang til å basere utvelgelsen på flere kriterier enn ansiennitet, det er jo det som er hele grunnlaget for forståelsen av det tariffavtalte ansiennitetsprinsippet: At utgangspunktet er ansiennitet, men at det kan foretas avvik dersom det foreligger saklig grunn. Arbeidsgiver kan mao ikke selv velge kriterier: de må være saklige og det vil bli foretatt en avveining i de konkrete tilfellene av hvor tungtveiende disse andre saklige kriteriene er, sett i forhold til utgangspunktet ansiennitet.

Når Sture viser til dommen avsnitt 61 om at det skal skje en totalbedømmelse av de ulike saklige kriteriene, er dette også noe det er grunnleggende enighet om. Men å plukke ut ett avsnitt i en dom og opphøye det til selve regelen, blir feil.

Dommen er meget klar på at det er fravik av ansiennitet som krever saklig grunn, og at vurderingen må begynne der (avsnitt 45). Så skal det skje en totalbedømmelse av de relevante kriterier, hvor vektingen av kriteriene vil være relativ i den konkrete sak, avhengig av ansiennitetens lengde, ulikhet i kompetanse mm. Men Høyesterett slår fast at dersom ansiennitet skal fravikes, må det foreligge saklige grunner til det. Og kravet til etterprøvbarhet ved domstolsprøving er meget strengt.

Arbeidsgivers valg av kriterier og vekting av disse i den konkrete utvelgelsen vil være underlagt sterk domstolskontroll, noe enkelte artikkelforfattere ser bort fra.

Høyesterett er tydelig på at de alminnelige domstoler er bundet av den forståelse som Arbeidsretten har fastslått (avsnitt 38 og 39). Dette synes ikke alle advokater utenfor arbeidslivets organisasjoner å være oppmerksomme på. Skanska-dommen må derfor utfylles og her er Arbeidsrettens dommer primærkilde.